Barn og bøker.

"Hør på denne, da ...."

To unge mennesker morer seg over undertegnedes Barnas store gåtebok.

Det slår sjelden feil - i forbindelse med jul og påske blir Aftenpostens barnebokanmeldere Kaja Korsvold og Hilde Bjørhovde tildelt en helside hvor de skal vise oss hvor seriøst de tar barnelitteraturen. Seriøse barnebøker er etter deres mening veldig kunstneriske, veldig pedagogiske og skal helst handle om noe veldig alvorlig. Ingenting er mer alvorlig enn døden, og det er nettopp bøker om døden, for barn, det handler om på s. 12 i kulturdelen av Aftenposten i dag. Det er formelig så man fornemmer mellom linjene hvor fornøyde de to anmelderne er med seg selv fordi de tar for seg bøker med dette temaet, og hvor overbevist de føler seg om sin egen seriøsitet. «Bra tenåringsbok om det å dø,» sier Kaja Korsvold om en av bøkene. Sikkert.

Jeg sier ikke at barn ikke har behov for bøker med alvorlige temaer, men bak Korsvold og Bjørhovdes programmatiske helsider med anmeldelser av «riktig» barnelitteratur, ligger et moralsk-pedagogisk syn på barn og lesing som jeg ikke liker. De tror de tar barn alvorlig, men etter min mening er det de voksne skaperne og formidlerne av denne litteraturen de tar alvorlig, og ikke barna. God barnelitteratur er først og fremst god litteratur. All god litteratur handler om det å være menneske. Brødrene Løvehjerte handler blant annet om døden, men jeg har aldri mistenkt Astrid Lindgren for å ha noen pedagogiske baktanker med det hun skriver. Jeg tror heller ikke at noe barn på eget initiativ ville kjøpt en bok om døden hvis det skulle ha noe å lese på.

Mener jeg da at litteraturen ikke skal være oppdragende? Ja, det mener jeg faktisk. Litteratur skal være litteratur.
En gang jobbet jeg litt deltid i en bokhandel som var en av de første i Norge med egen barnebokhandel. Det lå litt i tiden i syttiårene. Personene bak denne barnebokhandelen hadde de beste hensikter. De visste mye om barn og litteratur og tok barn fryktelig alvorlig - på samme misforståtte måte som Aftenpostens barnebokanmeldere tar barn og barnebøker alvorlig. I denne barnebokhandelen var populær barnelitteratur som Bobsey-barna, Hardy-guttene og Frøken Detektiv, bannlyst fordi de ikke var «riktige». Det var ikke det barn skulle lese, ifølge bokhandelens eiere, som dermed gjorde seg til moralister som ville diktere andre å lese det de mente var «høyverdig» og pedagogisk riktig. Jeg husker alle de skuffede kundene som forlot denne bokhandelen uten den Hardy-guttboka eller Frøken Detektiv-boka som de hadde gledet seg til å komme hjem til barna med. Og jeg husker at jeg selv tenkte at dette er jo riv rav ruskende galt.

Et virkelig kjærlighetsforhold til litteraturen kan barn bare få når litteraturen får være et fristed, en anarkistisk sone hvor lysten alene får være det avgjørende. Det voksne kan gjøre, er å introdusere barna for bøkene, vekke nysgjerrigheten og lysten på litteraturen, ikke minst gjennom høytlesing. Men høytlesingen må skje på barnets premisser, hvis det er noe et barn ikke gidder å høre, må det få slippe. Da må man finne noe annet, noe barnet har lyst til å høre. Hvis det er Frøken Detektiv, bør det være helt greit. Selv leste jeg Hardy-guttene til det tøt ut av ørene på meg. Det ga meg ikke dårlig litterær smak, tvert imot, det ga meg en leselyst, en glede over bøker og litteratur, som har preget hele mitt liv. Jeg leste mye annet også, poenget er at jeg fikk lese det jeg selv ville, følge min egen litterære nysgjerrighet, gå på mine egne oppdagelsesferder i bøkenes verden.

Mange voksne, som tror at de forstår seg på barn, gjør det i virkeligheten ikke. De tar ikke barn alvorlig som selvstendige individer. De har, i all sin pedagogiske og moralske velmenthet, rett og slett ikke respekt for barns integritet, hverken når det gjelder lesing eller på andre områder. De tror at barn må lese det og det, de tror at barn må spise det og det, de tror at barn må være sånn og sånn. På denne måten legger de en effektiv demper på livsgleden og kreativiteten - og ikke minst på gleden over litteraturen. Den beste måten å ta barns lesing alvorlig på, er å la dem lese det de vil, ikke det vi vil. Den beste måten å ta barn alvorlig på, er i det hele tatt å la dem være det de vil være, og ikke det vi vil de skal være.

Noe av det som provoserer meg ved Korsvold og Bjørhovdes i egne øyne høyverdige og fryktelig seriøse holdning til barnelitteratur, er at de - så vidt jeg vet - aldri har anmeldt noen av mine bøker. Det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg får en seriøs anmeldelse. Hvorfor? Fordi jeg arbeider med humor, endatil i form av tradisjonslitteratur som vitser, gåter, spøkelseshistorier etc. Og noe så foraktelig som vitsebøker for barn kan jo ikke en seriøs barnebokanmelder befatte seg med. Det hjelper ikke engang at ganske mange av bøkene mine har vært henholdsvis hoved- og ekstrabøker i Norges største og mest seriøse bokklubb for barn. Humor er farlig, for humoren er anarkistisk og ubekvem. Hvis den da ikke bare er tøys og tull. Akkurat dét er den faktisk ikke, men svært få barnebokanmeldere, og neppe Korsvold og Bjørhovde, har kunnskaper om hva tradisjonshumor for barn er, hvilke funksjoner den har og hva slags utbytte den gir leserne.

Barn i det vi kaller «slukealder» elsker underholdningslitteratur. Jeg har allerede i dette innlegget nevnt typiske underholdningsserier for barn som Frøken Detektiv, Bobsey-barna og Hardy-guttene. Seiglivede saker som har frydet generasjon etter generasjon.
For en del år siden kom det en ny generasjon med slike serier, jeg tenker da særlig på Grøsserne og Animorphs, begge fra det velrenommerte amerikanske forlaget Scholastic. Jeg oversatte de tyve første Grøsserne til norsk, og har oversatt hele Animorphs-serien på hele ca. 60 bøker med stort og smått.
De norske oversettelsene av Animorphs-serien kom i tidsrommet 1998-2003 hvis jeg ikke husker feil.

For ikke lenge siden fikk jeg noen hyggelige kommentarer her i bloggen fra en ung dame som heter Eva: «Husker du meg forresten? Jeg sendte brev til deg da jeg var liten, fordi jeg likte Animorphs-bøkene så godt. Og så fikk jeg være med i din ekslusive bokklubb :) Jeg var en av de små jentene :) Nå har jeg blitt stor og studerer litteraturvitenskap.»
(Den eksklusive bokklubben hun refererer til, besto i at jeg sendte frieksemplarer av mine egne bøker og av oversettelser til i første rekke barn av venner og kjente, og noen andre. Helt gratis. Men etter hver ble portoutgiftene for store.)

Gyldendal satset stort på Animorphs, blant annet ved å opprette en gjestebok på nettet. Etter hvert fikk denne gjesteboka form av et diskusjonsforum og sosialt nett-møtested for Animorphs-leserne. En del rølpete innlegg (jfr. dagens debat om nettdebatter) gjorde det nødvendig med voksen tilstedeværelse, og siden ingen i forlaget hadde tid, påtok jeg meg frivillig oppgaven som gjestebokas moderator. Det var ikke uten baktanker, om enn høyst aktverdige sådanne - for meg som oversetter var jo dette en unik mulighet til å ha direkte kontakt med leserne. De som begynte å lese Animorphs var typisk i 12-13-årsalderen, og ivrige lesere. Det slo meg fort at dette var svært ressurssterke unge mennesker, med en betydelig litterær og intellektuell modenhet, som kommenterte oversettelsene, hjalp meg med faktaopplysninger og kom med kvalifiserte tilbakemeldinger når jeg «prøvekjørte» løsningsforslag i gjesteboka. Det overrasker meg derfor ikke at Eva, en gang «en av de små jentene», nå studerer litteraturhistorie. En annen har debutert som forfatter på Gyldendal, hvor vi nå møtes som kollegaer. Sånt er jo forferdelig morsomt, og det illustrerer veldig godt det jeg har vært inne på tidligere i dette innlegget, nemlig at barn må få lese det de selv vil. Ja, nettopp i denne alderen, i slukealderen, er det kanskje av avgjørende betydning for deres forhold til bøker og litteratur senere i livet at de får lese serier som voksne kanskje rynker på nesen av. Nå skal det sies at selv om Animorphs kan karakteriseres som en underholdningsserie for barn, ligger den kvalitetsmessig en del hakk over både Hardy-guttene og Frøken Detektiv. Karakterene er mer nyanserte, det litterære nivået er høyere, for å nevne noe.
Det var mitt bestemte inntrykk at disse ivrige leserne av underholdningsserien Animorphs var barn som i stor grad selv fikk bestemme hva de ville lese, ja, som i det hele tatt ble tatt alvorlig, på den rette måten. De ga som sagt inntrykk av betydelig litterær og intellektuell modenhet, og jeg vil tro at et overveiende flertall av dem nå er ressurssterke unge mennesker i ferd med en eller annen form for høyere utdannelse. Gleden ved litteraturen har de helt sikket i behold, jfr. litteraturstudenten Eva, og den like unge forfatterdebutanten som jeg nevnte.