God påske - snart.

Katolsk palmesøndagprosesjon, et eller annet sted i verden.



Sist søndag, palmesøndag, markerte innledningen til vår religions viktigste høytid, nemlig påsken. Da går katolikker over hele verden i prosesjon med palmegrener for å minnes Jesu inntog i Jerusalem. I såkalte katolske land er dette en naturlig del av kulturen, i vårt kalde, protestantiske og relativt kristenfremmede land er det litt sært. I vår lokale katolske menighet er vandringen ikke lang, bare rundt halve kvartalet, fra menighetshuset til kirken. «Hæ, skal vi gå i gata? Det er jo ikke syttende mai heller, da,» sa en ung jente bak meg i prosesjonen. Vi la beslag på halve veibanen i år, men det er jo ikke mye trafikk en søndag formiddag, og vi rakk ikke å vekke særlig oppmerksomhet, selv om prestene og ministrantene tok seg flott ut i sin henholdsvis røde og hvite skrud, og med store prosesjonskors smykket med palmegrener.
Jeg vet ikke om protestanter feirer påske, og hvordan de eventuelt gjør det, men for nordmenn flest er påsken antagelig bare en ferie. ”I påsken er det bare katolikker og herreløse hunder igjen i byen,» sa Sigrid Undset. Det var å sette det litt på spissen, for det er en myte at ”alle” drar på påskeferie. Åtti prosent er hjemme, leste jeg nylig. Men at vi katolikker feirer påsken som den religiøse høytid den er, er riktig nok. ”God påske,» sier man til hverandre i disse dager, men det gjør ikke vi katolikker, for uken vi er inne i nå - den stille uke (Holy Week på engelsk) - er ingen god uke for vår religions sentrale person. I denne uken blir han forrådt, tatt til fange, hundset og plaget, og dømt og henrettet for gudsbespottelse. En trist uke, med lange og tunge messer som dveler ved Jesu lidelseshistorie. I neste uke, derimot - den uken som begynner med påskenattsmessen og dens lystenning, og som i kirkeåret er den egentlige påskeuken - da ønsker vi hverandre god påske, for da har han flerret gravens mørke og vist seg som den han er.
Ideelt sett bør en god katolikk feire alle påskens messer, fordi de utgjør en helhet, men så flinke er mange av oss ikke i praksis. Ikke jeg, i hvert fall. Men kirkene er stapp fulle, selvsagt, det er våre kirker alltid.