Den tidløse litteraturen

Spalten «Bokettersynet» i Dagbladet Magasinet er på besøk hos Vetle Lid Larssen i helgens utgave. Det var et givende intervju, synes jeg. Til tross for at Larssen er en av de forfatterne jeg aldri har hatt noe utbytte av å lese, finner jeg alltid mye bra og tankevekkende både i meningsytringene hans i A-magasinet, og i intervjuer som det med Bokettersynet.

Som det fremgår av innlegget under, påstår Larssen at han bare fikk voksenbøker som barn, og ironiserer litt over at dagens barnelitteratur fokuserer litt vel mye på det fekale. For det første kjøper jeg ikke Larssens påstand om at han bare fikk voksenbøker som barn, men bortsett fra det, er jeg enig i at man ikke skal gi barn bare barnebøker, men rett og slett introdusere dem for verdenslitteraturen. Mange klassiske barnebøker er jo egentlig skrevet for voksne (for eksempel Robinson Crusoe), og det er mange voksenbøker barn kan ha stort utbytte av.

Larssen har mange bøker med skinninnbinding og gullskrift, og er etter eget utsagn glad i antikvariater. «Antikvariatbøker har en sjel ei ny bok ikke har,» sier Larssen. Det vil si -- det sa han neppe, han sa antagelig: «Antikvariatbøker har en sjel som en ny bok ikke har.» For Vetle Lid Larssen vil jeg absolutt tro at en bok er «en bok» og ikke «ei bok». Språket i Dagbladet er jo blitt helt hinsides etter hvert, paradoksalt nok, i en tid da samnorsken offisielt er avskaffet. I et intervju med På Gerhard Olsen nylig, presterte Dagbladet å kalle den siste boken hans I den røde solas lys, til tross for at bokens tittel er I den røde solens lys. Forkvaklede språklige prinsipper er med andre ord viktigere for Dagbladet enn korrekt gjengivelse.

Men tilbake til Vetle Lid Larssen og bøkene hans: I tråd med sin sans for antikvariske bøker, har Larssen også sans for eldre litteratur. Det er tydeligvis innholdet, og ikke skinnbindene og gulltrykket som er viktig for ham, men som en ekte bokelsker, har han ikke noe imot pen innpakning. Jeg kjenner meg igjen i det.

Larssen følger med på samtidslitteraturen så godt han kan, men legger stor vekt på klassikere som Dante og Dumas, Shakespeare, Hemingway og Dickinson. Og så har vi en slem tendens til å undervurdere gårsdagens litteratur til fordel for øyeblikkets, mener han, og alt dette kjenner jeg meg også igjen i. Det siste illustrerer han med å trekke frem Broen over Drina av Ivo Andric - en bok jeg selv har hatt stående i hylla i alle år, uten å lese. Men jeg tenker at Gombrowicz’s Ferdydurke, som jeg nettopp har lest, hører hjemme i «gårsdagens» kategori. Og det er en kategori jeg, i likhet med Larssen gjerne vil slå et slag for.

Dostojevskij har han også sans for. «Brødrene Karamasov gjorde enormt inntrykk på meg. Hver gang jeg leser den, er det som jeg leser en ny bok. Den har dette enorme spennet mellom himmel og helvete, mellom lidelsens problem og kampen for mening.»
Jeg har jo nettopp lest Raskolnikov, og tenkte da jeg var ferdig med den at nå kan jeg lese Brødrene Karamasov også, en bok jeg har gjort diverse forsøk på å trenge inn i gjennom årenes løp, uten å lykkes.

Et tankevekkende ord fra Vetle Lid Larssen til slutt: «Livet er kort, og jeg har sans for den tidløse litteraturen.»