Formuleringskunst

I et innlegg 4. juni, J.M. Coetzees Elizabeth Costello, sa jeg blant annet: «Jeg har i det hele tatt merket at jeg har en svakhet for forfattere som skriver flytende og ujålete, dvs. uten noe «kunstnerisk» språk, men med det jeg kaller en slags musikalitet i språket, det vil si at det ikke er noe som skurrer, det bare flyter, du blir sugd inn i teksten og merker knapt at du leser.»

Coetzee er altså en slik forfatter i mine øyne. Torgrim Eggen er et godt norsk eksempel. For den saks skyld også Vigdis Hjorth. Plain storytelling. Plain da ikke i negativ betydning, men i den betydning at forfatterne ikke benytter seg av det jeg vil kalle et kunstspråk. (Jeg vet ikke om det er en fagterm eller ikke, men de fleste vil formodentlig skjønne hva jeg mener.)

Det betyr ikke at kunstspråk ikke funker, og det betyr heller ikke at det jeg kaller plain storytelling nødvendigvis funker. Jeg tror med andre ord ikke at det ene nødvendigvis er enklere enn det andre, eller at det ikke ligger hardt arbeid bak begge deler - når det funker.

Når plain storytelling ikke funker, blir man ikke grepet av historien, eller tror ikke på den, og når kunstspråk ikke funker, blir det bare tilgjort og kunstlet.
Forfatterne jeg har nevnt over, er eksempler på plain storytelling fra min egen leseerfaring, som jeg synes funker over all måte.

Et eksempel på kunstspråk som funker, er Aasne Linnestås. Linnestå formidler historier, men samtidig blir språket en egen dimensjon i seg selv, som noen ganger virker som om det befinner seg parallelt med eller et annet sted enn fortellingen, slik at man får to opplevelser i en. Det høres kanskje forvirrende ut, men i praksis går det opp i en høyere enhet. Jeg kan ikke forklare det bedre. Linnestås språk gir en nesten sensuell leseropplevelse. Noen eksempler fra Stanisław :

Døgnet har siktepunkter, det handler om å forgreine seg, danne flerstemte anledninger med seg selv og utvalgte

... alt som ikke skal sies sies ikke, det finnes en sår stripe fred et sted

De [...] forundres over nye oppdagelser, som; den samme gleden over en kopp te.

(Hun var viltvoksende. Kyss. Fest. Forsvinninger)