Dagens WALTIC 2008

Den internasjonale forfatter- og oversetterkongressen WALTIC 2008, arrangert av den svenske forfatterforeningen, er over, og arrangørene var rørende enige om at det var en stor suksess. Det skal jeg ikke motsi dem i, men som jeg var inne på i gårsdagens innlegg, kunne jeg tenkt meg en mer faglig vinkling. Ikke fordi alt dette med ytringsfrihet, analfabetisme, rettigheter etc ikke er viktig, men det burde kanskje gått an å tenke to tanker samtidig i større grad.

I dag hørte jeg et kort foredrag av den britiske barnebokforfatteren Philip Pullman (seksten av hans bøker er oversatt til norsk, men jeg må innrømme at jeg personlig knapt har hørt om ham). Tittelen på innlegget hans var "The elementary particles of narrative" og tok utgangspunkt i tolkning av en del bilder fra klassisk kunst, altså mer kunsthistorie enn litterær teknikk, før han gikk over til å snakke om skriving og inspirasjon. Han sa blant annet følgende:

"Man blir ikke kunstner på noe felt hvis man ikke kan arbeide uten å være inspirert."

"Å være inspirert er å oppdage noe som allerede er der."


Og så fortalte Henning Mankell en historie igjen, om en kjent svensk profesjonell fotballspiller som skadet benet og ble liggende på sykehus (hadde inntrykk av at svenskene i forsamlingen skjønte hvem det var, men fotball og idrett er en totalt ukjent verden for meg). Men poenget er at denne fotballsparkeren på et tidspunkt ble interjuet av TV, og reporteren spurte hva han fikk tiden til å gå med. "Leser du, for eksempel?" spurte reporteren. Hvorpå fotballsparkeren spontant svarte: "Å nei, nei, jeg er ikke SÅ dårlig."

Henning Mankell sendte ham da en bok, som fotballspilleren leste, og ifølge Mankell leser han fortsatt. Det er altså håp for de fleste, skjønt Mankell mente vi hadde med to virkelig vanskelige tilfeller å gjøre når det gjaldt Paris Hilton og Victoria Beckham. Førstnevnte la engang fra seg en meny på en restaurant og utbrøt: "Jeg orker ikke all denne lesingen" og Victoria Beckham skal visstnok ha sagt at hun aldri har lest en bok.

Dette ble altså fortalt av et lesende og skrivende menneske til en forsamling av lesende og skrivende mennesker, og selvfølgelig lo vi godt av det, men ikke nedlatende tror jeg.

Til stede på avslutningssermonien var også Sveriges antagelig mest fremstående lyriker i dag, Tomas Tranströmer, i rullestol og uten taleevne, men hilst med stående applaus. Hans kone leste et av diktene hans, og en annen leste det i engelsk oversettelse.