På samme planet (les: fest)?

Ifølge DETTE innlegget hos fr.martinsen var hun også på Gyldendals høstfest. Innlegget handler om hva hun så der, og når det gjelder de mannlige festdeltagerne, var det dette:

«Jeg så bare Simen Hagerup med et annet kjønnsuttrykk blant mennene, med så avslappet gyngende gange at jeg tenker han er født med masaisko på. Ellers ser mennene ut sånn som menn stort sett ser ut, varianter av en nøytral jakke-og-bukse-uniform, som jo egentlig ikke er nøytral kles-samlet sett, vi har bare blitt vant til å tenke sånn om den.

De mennene..
som ikke så avslappede ut (Bård Torgersen),
som ikke så alminnelig lukkede ut, som ikke så åpne og glade ut (Knut Faldbakken), dvs. de som det var noe påfallende med etter mitt blikk, de satset på makt-looket: de så utsøkt arrogante ut, stive kjever, rak rygg, bredbente, sentralt plassert i mengden, de som finner det naturlig at de står plassert i midten i et litt åpent område og at man ser på dem.»

Når det gjaldt kvinnene, så fr.martinsen dette:

«Jeg så på kvinner og menn og hvordan vi kler på oss og hvordan vi prioriterer hva vi satser på av det vi har i banken.
Kvinner satser på sex,
Det ser stadig ikke ut som kvinner tror at hjernen er nok,
at fellesmenneskelige egenskaper er nok.
Eller at sexappeal er noe som kan smøres tynt på til hverdags og så kjøres opp i volum i øyeblikk av betydning.

Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil, med stadig skottende blikk mot den mannen de snakker med, eller sidemannen, alle disse bekreftende kommunikasjonstegnene som mange kvinner må gi absolutt hele tiden:
jeg hører hva du sier,
jeg liker det,
jeg liker deg.»

Av og til lurer jeg på om jeg befinner meg på samme planet som andre mennesker. Dette er et slikt tilfelle. La meg først bare klargjøre at jeg ikke kjenner fr.martinsens bakgrunn for å delta på denne festen. Min er som forfatter og oversetter. Gyldendal-sammenkomstene, høstfesten inkludert, er kjærkomne anledninger til å treffe redaktører og kolleger og andre; en blanding av faglig og sosial sammenkomst.
Det som undrer meg her, er at to mennesker kan se så forskjellige ting. Mennene så ifølge fr.martinsen ut som menn stort sett ser ut, med varianter av jakke-bukse-uniform. Og det er tydeligvis negativt. Min oppfatning er at mennene i dette tilfellet utgjorde en lite uniform forsamling. Sett med mitt blikk var det utrolig mange flere nyanser enn fr.martinsen oppfattet.

Enda mer nedlatende og unyansert er hun overfor sitt eget kjønn: Kvinner spiller på sex. «Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil.»

Det jeg så, var kvinner som hadde pyntet seg til fest på høyst normalt vis. Ingen av dem jeg snakket med, hverken av Gyldendal-ansatte, kolleger eller andre, «spilte på sex», og jeg så ingen gullbelter, røykebrune pupper som veltet ut eller synlige stringtruser. Det ville jeg garantert ha lagt merke til i nettopp denne settingen, hvor slik atferd og slike antrekk ville virke påfallende og dumt. Fr.Martinsens karakteristikk av kvinnene i denne forsamlingen er i det hele tatt utrolig arrogant og nedsettende. Det er tradisjonelt mange kvinnelige ansatte i et forlag, også i Gyldendal. Alle jeg kjenner, og det er en del, er uten unntak høyt kvalifiserte og hardt arbeidende yrkesmennesker som i forbindelse med denne festen på helt normalt vis hadde skiftet og freshet seg opp på jobben etter en lang arbeidsdag.

Synd at fr.martinsen, i motsetning til meg, ikke opplevde dette spennende miljøet av skrivende og kreative og kunnskapsrike mennesker, ikke hadde en eneste givende samtale enten av sosial eller faglig art eller begge deler, og ikke så (og dermed heller ikke kunne glede seg over) de tilstedeværendes mangfold av antrekk og personlige stilmessige uttrykk.

Bedre lykke neste gang.