Jeg har nettopp lest ferdig Kjartan Fløgstads Kniven på strupen. Om denne sier Wikipedia: «I romanen Kniven på strupen fra 1992 er hele handlinga lagt til samtida, og romanen er en stram satire over jappetid, urbanisme og postmodernisme.»
Jeg er usikker hva som menes med «stram» her. Det må være i betydningen «ram» eller «besk», for Fløgstad er ikke akkurat noen litterær minimalist, snarere tvert imot. Min opplevelse av å lese Fløgstad var nærmest som å være utsatt for en uopphørlig brottsjø av ord og utmalende beskrivelser.
«Fløgstad dyrker en særprega stil i romanene så vel som i sakprosaen; han blander språk fra ulike stilnivåer, leker med ordspill og alluderer til andre tekster og til filmer. Han er en av de fremste representantene for magisk realisme på norsk, og realistiske handlingsløp slår plutselig over i det fantastiske», også ifølge Wikipedia.
At Fløgstad leker med ordspill skal være sikkert og visst. Her florerer det med plattheter som:
«Kva gjør prosten for å statuere et eksempel?
Prostituerer et eksempel.»
«Har du høyrt at Hov i Land skal bli AIDS-klinikk under namnet HIV i Land?»
«Gå hjem og vogg. Alle nonner drar.»
Fløgstad er også metaforenes mann, ikke alltid med like heldig resultat etter min mening:
«Månen var den einaste lysande ventilen på himmelens svarte skrog. I lugaren bak den runde ventilen festa skipper Gud med gutta frå mannskapet.»
«Byen på den andre sida av elva virka utdøydd, sovande, forlaten. Kulissene frå ein film som var ferdig innspelt for lenge sidan, som var klipt og distribuert og sett av eit skuffa og skuffande lågt publikum.»
«Haustfargana sto som små gule rakettar mot lienes grøne utskytingsrampar.»
Noen ganger skjønner jeg ikke engang hva Fløgstad mener:
«Alle tre bekvemmelighetsflagga hang rett ned. Det var stille. Regn er ikkje rørsle. Når regn er regn, står det stille og dirrar, lik dei lyse trådane i den tette veven mellom himmel og jord. Her var regn regn. Regn hadde vore regn. Det hadde regna av seg og skine opp. Å leva var å føra skyttelen att og fram mellom disse trådane. Over og under. Og så slå til med hard hand.»
Mens andre ganger beskriver han utrolig godt:
«Bak han, på den andre sida av rikgsvegen, susa fjordvatnet og flekte lange kvite skumtenner innover strandsteinane.»
«Ulrik Ostøen auka farten ut av ei femtisone og sende søkaren på bilradioen på leiting ut blant musikkvignettane og jinglane på FM-bandet.»
«Som mange festmenneske var Greven av Bar Bakke ein dreven kvardagsfilosof.»
Denne boka var tung å komme seg gjennom - det ble for mye av alt, rett og slett. Humor, livsfilosofi, ordspill, satire, fakta - alt blir til en gryterett hvor ingrediensene oppløses i en overkokt smørje.
Paradoksalt nok er jeg likevel nokså sikker på at jeg kommer til å lese mer av Fløgstad. Én bok er et for dårlig grunnlag å vurdere en forfatter på.
Jeg er usikker hva som menes med «stram» her. Det må være i betydningen «ram» eller «besk», for Fløgstad er ikke akkurat noen litterær minimalist, snarere tvert imot. Min opplevelse av å lese Fløgstad var nærmest som å være utsatt for en uopphørlig brottsjø av ord og utmalende beskrivelser.
«Fløgstad dyrker en særprega stil i romanene så vel som i sakprosaen; han blander språk fra ulike stilnivåer, leker med ordspill og alluderer til andre tekster og til filmer. Han er en av de fremste representantene for magisk realisme på norsk, og realistiske handlingsløp slår plutselig over i det fantastiske», også ifølge Wikipedia.
At Fløgstad leker med ordspill skal være sikkert og visst. Her florerer det med plattheter som:
«Kva gjør prosten for å statuere et eksempel?
Prostituerer et eksempel.»
«Har du høyrt at Hov i Land skal bli AIDS-klinikk under namnet HIV i Land?»
«Gå hjem og vogg. Alle nonner drar.»
Fløgstad er også metaforenes mann, ikke alltid med like heldig resultat etter min mening:
«Månen var den einaste lysande ventilen på himmelens svarte skrog. I lugaren bak den runde ventilen festa skipper Gud med gutta frå mannskapet.»
«Byen på den andre sida av elva virka utdøydd, sovande, forlaten. Kulissene frå ein film som var ferdig innspelt for lenge sidan, som var klipt og distribuert og sett av eit skuffa og skuffande lågt publikum.»
«Haustfargana sto som små gule rakettar mot lienes grøne utskytingsrampar.»
Noen ganger skjønner jeg ikke engang hva Fløgstad mener:
«Alle tre bekvemmelighetsflagga hang rett ned. Det var stille. Regn er ikkje rørsle. Når regn er regn, står det stille og dirrar, lik dei lyse trådane i den tette veven mellom himmel og jord. Her var regn regn. Regn hadde vore regn. Det hadde regna av seg og skine opp. Å leva var å føra skyttelen att og fram mellom disse trådane. Over og under. Og så slå til med hard hand.»
Mens andre ganger beskriver han utrolig godt:
«Bak han, på den andre sida av rikgsvegen, susa fjordvatnet og flekte lange kvite skumtenner innover strandsteinane.»
«Ulrik Ostøen auka farten ut av ei femtisone og sende søkaren på bilradioen på leiting ut blant musikkvignettane og jinglane på FM-bandet.»
«Som mange festmenneske var Greven av Bar Bakke ein dreven kvardagsfilosof.»
Denne boka var tung å komme seg gjennom - det ble for mye av alt, rett og slett. Humor, livsfilosofi, ordspill, satire, fakta - alt blir til en gryterett hvor ingrediensene oppløses i en overkokt smørje.
Paradoksalt nok er jeg likevel nokså sikker på at jeg kommer til å lese mer av Fløgstad. Én bok er et for dårlig grunnlag å vurdere en forfatter på.
1 kommentar:
Har nettopp lest den selv og må nok si meg enig i at den var tung å lese. Kanskje jeg får med meg mer hvis jeg leser den en gang til. Mine meninger kan leses her.
Legg inn en kommentar