The Painted Veil

Jeg ser mye film, og bortsett fra storfavoritten Woody Allen, som jeg aldri blir lei av, har jeg - kanskje ikke uventet - en hang til filmer med en eller annen litterær tilknytning; filmatiseringer av bøker og filmer om virkelige eller fiktive forfattere. The Hours (Virginia Woolf), Shadowlands (C.S. Lewis), Sylvia (Sylvia Plath) er eksempler på filmer om virkelige forfattere.

Forleden så jeg Kjærlighetens slør fra 2006 med Naomi Watts og Edvard Norton i hovedrollene, en filmatisering av William Somerset Maughams roman The Painted Weil, eller Det fargede slør som boken het i norsk oversettelse.
Filmatiseringer av bøker er jo alltid spennende - noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke. Filmen er et forenklende medium, sier Coetzee i Elizabeth Costello. Og et ganske annet medium, vil jeg legge til. Jeg har idet hele tatt sluttet å vente meg at en filmatisering skal være en detaljtro gjengivelse av boka, men godtar at den er en versjon på egne premisser. Når det gjelder The Painted Weil hadde jeg heldigvis ikke lest boka først - det mener jeg er en stor fordel. Det er mye bedre å gjøre det omvendt, og det var nettopp det jeg gjorde i dette tilfellet - filmen ga meg sånn lyst til å lese boka at jeg anskaffet meg den.

Dermed har jeg allerede antydet at jeg likte filmen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet - en banal kjærlighetshistorie kanskje. Naomi Watts var et ukjent navn for meg, men Edvard Norton pleier jo å være god. Filmen var en stor opplevelse fra begynnelse til slutt, med glimrende spill over hele linjen. Tidskoloritten selvfølgelig upåklagelig som alltid i engelske filmer, og de eksotiske kinesiske omgivelsene er en opplevelse i seg selv.

Historien handler om en vakker engelsk overklassepike som en ærgjerrig mor strever med å få godt nok bortgiftet. «... det var ikke et godt ekteskap hun tok sikte på for sin datter, det var et strålende parti.» Det vil i disse kretser si en mann med tittel og nedarvet formue. Den ene ball- og selskapssesongen etter en andre går imidlertid uten at datteren fester seg ved noen. Moren får panikk, og må etter hvert vende oppmerksomheten mot menn med «en profesjon», altså en som er nødt til å jobbe for å tjene til det daglige brød. Det ender med at hun gifter seg med en lege som satser på en karriere som vitenskapsmann, nærmere bestemt bakteriolog. Det er kjærlighet fra hans side, men ikke fra hennes - hun gir nærmest bare etter for morens ønske om å få henne gift og bli kvitt henne, og han vekker ingen lidenskap i henne. Hans arbeid fører dem til Hong Kong, og der møter hun lidenskapen i form av en storsjarmør som er alt det ektemannen ikke er. Det går som det må gå - det blir stor oppvask. I sin naivitet tror hun at elskeren vil skilles fra sin kone, men det vil han selvsagt ikke. Og så ender det med at ektemannen som en hevnakt tvinger henne til å bli med til en avsidesliggende del av Kina hvor han skal prøve å stanse en koppeepidemi. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen.


Som sagt ga den meg lyst til å lese boka, og i går kom den i posten fra Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand.
Det viste seg å være en meget tidlig utgivelse i Den norske Bokklubben, faktisk i bokklubbens andre leveår, nemlig 1962, den gangen et bokklubbår ikke engang hadde tolv måneder, og i hvert fall slett ikke mer, og lenge før ekstrabøker, lyrikk og bokklubbøkenes senere så karakteristiske design. Bokklubbens utgivelseshistorikk finner du HER. Jeg hører til dem som liker Somerset Maugham, mannen som ironisk omtalte seg selv som «verdens beste annenrangs forfatter». HER er et innlegg jeg hadde om ham en gang.
Maugham er en skarp observatør av mennesker, og han er raus med siterbare om enn kyniske formuleringer som:

«Man kan være svært forelsket i en kvinne, selv om man ikke har lyst til å tilbringe resten av livet med henne.»

«Kvinner tror svært ofte at mennene elsker dem langt høyere enn de gjør i virkeligheten.»




Jeg har denne boka også på engelsk i en eldre Penguin-utgave. Den har et forord av forfatteren som er fjernet i den norske oversettelsen. (Hvorfor?) I forordet forteller han om bokens tilblivelse -- den ble unnfanget under lesingen av Dantes Purgatorio på en Italia-ferie Maugham hadde mens han fortsatt var en ung sykehuslege, men ble først virkeliggjort senere, etter en lengre reise i Kina. Morsomt nok for en norsk leser forteller Maugham følgende om sin Italia-ferie: «I lived laborious days. I started each one by translating a few pages of one of Ibsen’s plays so that I might aquire mastery of technique and ease in writing dialogue.» Ibsen var med andre ord en av Maughams læremestre.

Men altså - både filmen og boka er herved anbefalt på det varmeste.