Jeg har jo av og til en quiz jeg også, inspirert av Dipsolitteraten (egentlig var det vel jeg som begynte, forresten). Forhåpentligvis er avsnittet nedenfor noe å bryne seg på. Noen tror kanskje det er en rapport fra en av de daglige hundeturene mine, men det er det nok ikke. Bare bildet, som jeg tok med tanke på å illustrere denne quizen. Det må da gå an å komme opp med en oppgave som ingen klare å løse, tenkte jeg, men tro det?
«Det begynte å blåse, trærne svaiet, bladene raslet og suste. Særlig ett blad skremte meg, det satt øverst i toppen av en trekrone, nådeløst utlevert til rommet og tomheten. En fugl fór gjennom luften. En hund kom ut av byen og satte av gårde over de mørke jordene. Men M. tok modig fatt på stien som fulgte veien i gresset på grøftekanten, og jeg fulgte ham, en båt som kom ut i åpen sjø. Havnen med tårn og skorsteinen lå bak oss, vi var alene. Stillheten var så enorm at vi hørte de kalde, våte steinene sove i jorden. Jeg gikk og visste ingenting, vinden suste i ørene mine, skritt på skritt i rytmisk gange, skritt, faste, like lange ... Naturen. Dette var naturen. Jeg likte ikke naturen. For meg var naturen mennesker. M, vi må snu, jeg foretrekker allikevel trengselen på kino fremfor vinden over markene. Hvem har sagt at i naturen føler mennesket sin litenhet? Tvert om, jeg vokser, jeg svulmer, jeg blir en kjempe og kjenner meg skrøpelig, lett knekket, jeg ligger naken og utlevert på naturens veldige fat i all min menneskelige unaturlighet. Å, hvor er det blitt av min skog, tykningen av munner og øyne, ord, blikk, ansikter, smil og grimaser? En annen skog nærmer seg nå, grønne, høye, tause trær hvor haren hopper og larven kryper. Og for at det skal bli enda vanskeligere, så ser man ikke en eneste liten landsby eller husklynge, bare jorder, bare skog. Jeg vet ikke hvor lenge, i hvor mange timer, vi fortsatte slik viljeløst langs veien, stivt som på en line i kanten av jordene. Vi kunne ikke annet gjøre, for det er enda mer trettende å stå rett opp og ned uten å røre seg, og sette oss eller legge oss ned på den fuktige marken kunne vi jo ikke.»
14 kommentarer:
Jeg tror jeg var først ute av oss med quiz. Dvs. at jeg fikk trykt mine quiz på din blogg i børjan.
Til denne oppgaven: Aner ikke. Men regner med at det er utenlandsk. Sjelden at nordmenn snakker om landsbyer.
cox: Ja, landsby er utvilsomt en ledetråd her.
Anglo, franko eller ... spanjo? (kremt)
Aina: Niks.
Kan det vera innafor det tyske domenet ? Her er noko nervøst, intenst drag over teksten. Eg har diverre ikkje lese noko av Thomas Bernhard, men kan tenkja meg at han vil ha ei slik spenning i skrivemåten sin. Så eg kastar meg ut på 70000 favnar og lanser det namnet, med fare for å blamera meg. Skitt au. Men innrømmer at det som kan tala i mot er setningane om båten og havna. Østerrike har svakt renome som sjøfartsnasjon
Jarle: Ikke riktig, men du er nærmest til nå.
Quizmaster er knapp i kommentaren. Eg antar at det germanske kanskje er rett spor, kanskje også det austerrikske ? For å freista lura ut litt meir opplysningar, lanserer eg eit namn til: Peter Handke
Det jeg mente med at du var nærmest til nå, er at du ser i riktig retning. Jeg kan også si så mye at det er snakk om vedkommende forfatters hovedverk.
Men hvorfor Østerrike? Hva med Polen? Eller Ungarn?
Her har vi to gode alternativer.
hehe, quizmaster'n er meget streng. Du har virkelig tenkt å gå inn for at dette skal være en uløselig oppgave?
Ja, det var (bak)tanken ... Men du har jo sirklet deg inn på to land, hvorav det ene er det rette, og du vet at utdraget er fra forfatterens hovedverk. Vi snakker om et hovedverk i verdenslitteraturen, innen modernismen vel å merke, nærmere bestemt absurdismen.
Har ei litt klam kjensle av å vera name-dropper i dag, men eg prøver meg ein gong til: Witold Gombrowicz - Ferdydurke. -- Også litt fordi TM har skrive fleire blogginnlegg om denne :)
Jarle: Det er så riktig, så riktig. Gratulerer!
Legg inn en kommentar