«Sprattel-August», Strindberg som utklipps-sprellemann, kjøpt i Stockholm, antagelig på Strindbergmuseet, for mange år siden. Det er kanskje av respekt for dikteren at jeg aldri har montert den og hengt ham opp for å sprelle.
I DETTE innlegget i dag skriver Aina om sin egen bok:
«På den lokale filialen min skal boka mi no stå på hylla. Det gjorde ho ikkje då eg var der sist, for nokre dagar sidan. Eg sjekka. Eg gjer det ikkje ofte, ikkje kvar gong eg er innom. Men eg har gjort det to gongar.
Den første gongen stod ho utstilt med det fine omslaget sitt. Sist gong gjorde ho det ikkje.»
Det fikk meg til å tenke på Strindbergs beskrivelse av et bokhandlervindu i Sömngångarnätter på vakna dagar:
Där hänger på boklådsfönstret
en tunnklädd liten bok.
Det är et urtaget hjärta
som dinglar där på sin krok.
I Skriveboka sier Merete Morken Andersen:
«Det å slippe en tekst ut i verden minner ikke så rent lite om å være mor eller far. Man gjør sitt beste, jobben er omfattende og ofte slitsom, preget av rutiner og hverdag, men også av mirakler av nærhet, glede og mening. Den krever alt vi har, og vi har de vidunderligste planer for barnet. Og så sitter man der altså en julidag, i et vemodig øyeblikk av klarhet, og kikker ut av vinduet på barnet som leker med katten i hagen. Og man tenker: Slik ble hun altså. Hun har sitt eget liv nå. Det er tydelig hvor hun kommer fra. Men ungen likner visst mer på seg selv enn på meg.»
2 kommentarer:
Litt sent ute med kommentar, men...
Syns du skulle la Strindberg sprelle litt nå etterhvert.
Innlegget ga meg assosiasjoner til visa om teddybjørnen som ble vunnet på tivoli og havnet i et skap.
Kanskje Strindberg - i likhet med teddybjørnen - ville moret seg over å bli tatt i bruk?
Ja? Man skal jo bevare det lekne i seg, ifølge Arne Næss.
Legg inn en kommentar