Jeg mottok nylig min tredje Flamme-singel, som var et festskrift til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen. Flamme-singlene er beskjedne i omfang og raskt lest, og utgjør dermed et bra bidrag til listen over leste bøker. Det er nesten litt juks!
Jeg har ikke noe forhold til Gunnhild Øyehaug. Jeg har hennes Knutar, men har ikke lest den. Og jeg hører ikke til dem som har anskaffet Vente, blinke eller satt meg på liste på biblioteket, fordi jeg bare i svært liten grad lar min lesing påvirkes av hva som er populært og omtalt her og nå.
Men festskriftet var lesing god nok, med eller uten et forhold til skriftets objekt. Boken hadde bidrag av Olaug Nilssen, Johan Harstad, Tiril Broch Aakre, Kjersti Rorgemoen og R&B og B&R. Av disse må jeg innrømme at jeg bare kjenner til de to første fra før.
Om jeg er blitt noe klokere på Gunnhild Øyehaug etter lesingen av festskriftet, er tvilsomt. Jeg vet nå riktig nok at Olaug Nilssen betrakter henne som en bedre forfatter enn hun selv er, selv om Olaug Nilssen lenger har vært den best kjente unge kvinnelige norske forfatteren. Men det er kanskje i ferd med å forandre seg nå? Olaug Nilssen mener også at Gunnhild Øyehaug er bedre til å lage mat, gjøre husarbeid og kjøre bil enn hun selv er, ja, leseren må rett og slett konkludere med at Gunnhild Øyehaug, ut fra Olaug Nilssens egen sammenligning av de to, er bedre til det meste. Og siden Gunnhild Øyehaug også er den mest beskjedne av dem, vil hun neppe, etter Olaug Nilssens mening, ta til motmæle mot alle disse påstandene fra Olaug Nilssen.
Og dermed tror jeg at jeg forlater disse to damene for en stund, helt uten planer om å lese noe som helst av noen av dem, i hvert fall ikke med det første, neppe heller med det andre.
Noter fra lesingen:
1) Jeg merket jeg meg at Gunnhild Øyehaug er glad i den russiske forfatteren Daniil Kharms, som jeg ble oppmerksom på og anskaffet meg en bok av i fjor.
2) Jeg likte Kjersti Rorgemoens referanser til den vesle tigeren og den vesle bjørnen, som er kjære bekjentskaper fra den tiden da jeg leste for barna mine, og fra de animerte TV-episodene med Hildegun Riises praktfulle opplesning. Jeg blir i godt humør bare jeg tenker på den vesle tigeren og den vesle bjørnen.
3) Til Tiril Broch Aakre, som har et bidrag som heter «Lokføreren», kan jeg opplyse at det ikke finnes noe som heter sentralbanestasjonen i Oslo. Oslo Sentralstasjon er det derimot noe som heter. (Men TBA er ikke alene om å tro at det heter sentralbanestasjonen.)
4) Er det ikke litt pussig å hete Nilssen med to s-er?
14 kommentarer:
Her i Danmark heter jernbanestasjonene, som du sikkert vet, banegårder. I København ligger logisk nok den største av dem. Den heter København Hovedbanegård, men omtales ofte, både muntlig og i skrift, som hovedbanegården.
Og det går vel? Og derfor kan man vel - på norsk - slippe unna med å beskrive Oslo S. i bestemt form på samme måte?
Ja - jeg husker også at jeg leste disse bøkene til Janosch om den vesle bjørnen og den vesle tigeren for mine sønner.
Herlige historier om ekte vennskap.
Og - om den store reisen til Panama, som egentlig bare var en rundtur i nabolaget - men som drømmen og fantasien gjorde til en helt annen reise.
Herlig!
Kan man virkelig ikke si "sentralbanestasjonen i Oslo"? Blir ikke det det samme som for eksempel å si "jernbanestasjonen i Larvik"?
Ullevål stadion er vel f.eks en av Oslos sentralbaner.
Oslo Sentralbanestasjon er et egennavn for den sentrale jernbanestasjonen i Oslo - tror jeg.
OK - der gikk jeg rett i fella selv:-)Det heter Oslo Sentralstasjon - Oslo S.
Jeg tar toget dit hver dag, da - men hadde også en oppfatning av at det het sentralbanestasjon.
De har sikkert endret navnet en dag jeg var på vei ut av byen, mens jeg satt på toget og leste en god bok.
Tanken på Tigeren g Bjørnen får meg til å smile, og.
Nilssen er jo, når du bare tenker litt på det, mye mer logisk enn med kun en s. Det kommer jo fra Nilsson, Nils sin sønn, og da kan man ikke ta bort noen av dem. Det er jo på en måte allerede tatt bort en, genitivsendingen i "Nils".
Jepp, her kommer "norrøn-filologen" frem. Du kan nok ikke skrive sånt uten at jeg kommenterer med en masse prat ;)
Når jeg tenker på det, er jo Oslo Sentralbanestasjon og temmelig logisk. Hvorfor skulle man ellers kalle den Oslo S?
For meg kan man kalle Oslo S hva man vil, men den HETER altså Oslo Sentralstasjon.
Hyggeli å høre om alle som har gode minner knyttet til bjørnen og tigeren.
Ragne Rognebær: Takk for den logiske forklaringen på de to s-ene.
Når det gjelder "Nilssen" så må jeg bare passe på å komme med kommentaren at det der har vi svensker skjønt mye bedre enn nordmennene. *dukker og holder hendene over hodet* Her skrives jo nesten alle disse "-son"-navnene med to s'er.
Og broren til Gunnhild har også lest Kharms, noe som førte til at han debuterte i forrige sesong. Jeg skal ikke si noe, har ikke lest Øyehaug. Men Kharms bok (den ene som fins på norsk) er i hvert fall en artig kuriositet, og kanskje noe mer enn det, om man setter den inn i sin historiske sammenheng.
Hm. Å ikke ønske å lese de to damene, som du skriver, er å stenge seg selv ute fra opplevelser og utfordringer. Deres bøker kan varmt anbefales.
Marit Larssen heiter jo Larssen med to s-ar. Og eigentleg er dette rektigare enn Nilsen og Larsen. For det stammar jo frå Nils+son og Lars+son. Eg trur Nilsen og Larsen med ein s er forkortningar av Nilssen og Larssen med to s-ar.
Cyno: Ikke visste jeg at Øyehaug hadde en skrivende bror, og ikke visste jeg at Kharms var på norsk. Men nå vet jeg det.
Magnus: Jeg lød nok litt vel kategorisk da jeg sa at jeg ikke hadde tenkt å lese disse damene hverken med det først eller med det andre. Nilssen har jeg faktisk lest, jeg har to bøker av henne, men må innrømme at hun kanskje ikke helt er min kopp te. Og Øyehaugs "Knutar" har jeg som sagt liggende ulest, og det kan godt hende jeg gir meg i kast med henne en vakker dag. Poenget er: Jeg har ikke avskrevet noen av dem, selv om det kanskje lød sånn.
Legg inn en kommentar