Blåhvitt fat med ukjent datering, 47 cm langt, Villeroy & Boch, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008.
«Det er inngangen til et loppemarked. Koster ingenting. Gratis adgang. Ustelte mennesker. Utspekulerte, finner på gale streker. Hvorfor gå inn? Hva venter du å få se? Jeg ser hele tiden. Jeg undersøker hva som finnes i verden. Hva som er igjen. Hva som er kastet. Hva som ikke lenger faller i smak. Hva som måtte ofres. Hva ett menneske trodde kanskje kunne interessere et annet. Men det er tøv. Hvis det finnes der, her, har noen allerede gått igjennom det. Men det kan være noe verdifullt der. Ikke akkurat verdifullt. Men noe jeg ville ha lyst på. Ville ha lyst til å redde. Noe som taler til meg. Til lengslene mine. Taler til, taler om. Åh ...
Hvorfor gå inn? Har du så mye tid til overs? Du vil se. Du vil vandre rundt. Du vil glemme hva klokken er. Det tar alltid lengre tid enn du tror. Så kommer du for sent. Du vil bli sint på deg selv. Du vil få lyst til å bli værende. Du vil bli fristet. Du vil bli frastøtt. Tingene er skitne. Noen er ødelagte. Dårlig lappet sammen, kanskje ikke lappet i det hele tatt. De vil fortelle meg om lidenskaper, pasjoner jeg ikke behøver å vite om. Behøver. Å, nei. Ikke noe av dette behøver jeg. Noe vil jeg kjærtegne med blikket. Noe må jeg løfte opp, føle på. Mens jeg blir betraktet, på ekspertvis, av selgeren. Jeg er ingen tyv. Mest sannsynlig, jeg er ingen kjøper
Hvorfor gå inn? Bare for å leke. En gjenkjennelseslek. For å vite hva, og for å vite hvor mye det var, hvor mye det burde ha vært, hvor mye det kommer til å bli. Men kanskje ikke for å kjøpslå, prute, ikke for å bli eier av. Bare for å se. Bare for å vandre omkring. Jeg føler meg lett til sinns. Jeg tenker ikke på noe spesielt. [...]
Hvorfor gå inn? Er det nok allerede? Kanskje finner jeg ut at det ikke er her. Hva det enn er - ofte er jeg ikke sikker - kan jeg legge det tilbake på bordet. Et inderlig ønske viser veien. Jeg forteller meg selv det jeg gjerne vil høre. Jo, det er nok.
Jeg går inn.»
Susan Sontag: Mannen som elsket vulkaner. Roman, Cappelen 1993. Oversatt av Ingrid Haug.
Spareku i støpejern, ukjent datering, 21 cm høy, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008. (Kua har sprekk på ryggen, og juret kan tas av for tømming.)
Hvorfor gå inn? Har du så mye tid til overs? Du vil se. Du vil vandre rundt. Du vil glemme hva klokken er. Det tar alltid lengre tid enn du tror. Så kommer du for sent. Du vil bli sint på deg selv. Du vil få lyst til å bli værende. Du vil bli fristet. Du vil bli frastøtt. Tingene er skitne. Noen er ødelagte. Dårlig lappet sammen, kanskje ikke lappet i det hele tatt. De vil fortelle meg om lidenskaper, pasjoner jeg ikke behøver å vite om. Behøver. Å, nei. Ikke noe av dette behøver jeg. Noe vil jeg kjærtegne med blikket. Noe må jeg løfte opp, føle på. Mens jeg blir betraktet, på ekspertvis, av selgeren. Jeg er ingen tyv. Mest sannsynlig, jeg er ingen kjøper
Hvorfor gå inn? Bare for å leke. En gjenkjennelseslek. For å vite hva, og for å vite hvor mye det var, hvor mye det burde ha vært, hvor mye det kommer til å bli. Men kanskje ikke for å kjøpslå, prute, ikke for å bli eier av. Bare for å se. Bare for å vandre omkring. Jeg føler meg lett til sinns. Jeg tenker ikke på noe spesielt. [...]
Hvorfor gå inn? Er det nok allerede? Kanskje finner jeg ut at det ikke er her. Hva det enn er - ofte er jeg ikke sikker - kan jeg legge det tilbake på bordet. Et inderlig ønske viser veien. Jeg forteller meg selv det jeg gjerne vil høre. Jo, det er nok.
Jeg går inn.»
Susan Sontag: Mannen som elsket vulkaner. Roman, Cappelen 1993. Oversatt av Ingrid Haug.
Spareku i støpejern, ukjent datering, 21 cm høy, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008. (Kua har sprekk på ryggen, og juret kan tas av for tømming.)
Litt turistinformasjon: Strasse des 17. Juni er forlengelsen av Unter den Linden i retning Charlottenburg. Loppemarkedet ligger ved Tiergarten stasjon og er et av de eldste, største og mest etablerte i Berlin, med priser og vareutvalg deretter. Her må man være ganske bevisst og kunne prute for å gjøre gode kjøp. Går man over Charlottenburger Brücke, fortsetter markedet med en avdeling for kunst og kunsthåndverk (med mye nye ting av små produsenter; klær, hodeplagg etc) som er verd å ta en titt på.
4 kommentarer:
Loppene dine var fine.
Susan Sontag, derimot...jeg har aldri lest noe av henne. Men navnet har jo dukket opp i mange sammenhenger.
Hvis denne teksten er representativ, så skal jeg styre langt unna.
Dipsolitteraturen: Du reagerer kanskje på at hun er meget ordrik. Det gjør jeg også, men jeg har klart å innstille meg på det, og har stort utbytte av å lese henne. Hun er jo ellers mest kjent for helt andre ting enn skjønnlitteratur.
Teksten var i allefall representativ for de inntrykkene et brukbart loppemarked gir.
Og loppene ... de var fine.
Flotte loppefunn du har gjort! Og vulkan-boken har jeg vært nysgjerrig på siden jeg så et program om Sontag for et par år siden, men det er jo så mye man vil ha lest...
Legg inn en kommentar