8. februar 2009
Hukommelsens irrganger
I Dipsolitteratens siste quiz (HER) var jeg helt utenfor. Og jeg som trodde jeg hadde litt oversikt i hvert fall. Etter en del nokså hodeløs gjettevirksomhet måtte jeg bare gi opp. Jeg skal ikke påstå at det ødela kvelden for meg, og at jeg gikk til sengs i formørket sinnstilstand, men noe bortimot.
Boken det dreide seg om, viste det seg, var Høytleseren av Bernhard Schlink. Som sagt fullstendig ukjent for meg, bortsett fra at jeg hadde registrert at det var en bok som het det, formodentlig fra bokklubbbrosjyrer og lignende.
Helt ubegripelig, den burde tydeligvis være kjent nok - se bare hva Wikipedia skriver: «In 1995 he published The Reader (Der Vorleser), a partly autobiographical novel about a teenager who has an affair with a woman in her thirties who suddenly vanishes but whom he meets again as a law student when visiting a trial about war crimes. The book became a bestseller both in Germany and the United States and was translated into 39 languages. It was the first German book to reach the number one position in the New York Times bestseller list. In 1997 it won the Hans Fallada Prize, an Italian literary award, and the Prix Laure Bataillon for works translated into French. In 1999 it was awarded the "WELT - Literaturpreis" of the newspaper Die Welt.» (Hele Wikipedia-artikkelen om Schlink finnes HER.)
Og denne boken hadde jeg altså ikke peiling på. Eller? For hva skuer mitt øye på førstesiden av Kulturdelen da jeg åpner Aftenposten neste morgen, om ikke annet enn bilde fra og omtale av filmatiseringen av boken, med Kate Winslet i den kvinnelige hovedrollen. Jeg hadde ikke hørt om filmen før heller, må jeg åpent innrømme.
Men - billedteksten åpnet hukommelsen da jeg så at det dreide seg om en ung manns forhold til en eldre kvinne. Han er 15, hun 36 da de treffer hverandre før krigen. De har et forhold, men forbindelsen opphører. Som jusstudent etter krigen møter han henne igjen som anklaget i en krigsforbrytersak. Visst har jeg lest denne boken! Det må ha vært da den kom på norsk i 1997. Jeg husker den til og med som en stor leseopplevelse, selv om utsnittet som var gjengitt i quizen, var borte fra hukommelsen og sa meg ingenting. Men nå skal boken anskaffes og leses igjen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
4 kommentarer:
Pierre Bayard (du vet han med Hvordan snakke om bøker du ikke har lest) innleder kapittel 4 ("Bøker man har glemt" slik: Her stiller vi, med Montaigne, spørsmålet om hvorvidt en bok man har lest og glemt fullstendig, og til og med glemt at man har lest, fremdeles kan regnes som en bok man har lest."
Du er ikke alene.
Interessant spørsmål, selv om akkurat denne boken lot seg fremkalle i hukommelsen tross alt.
Men godt å høre at andre lesere har det på samme måte. Et annet aspekt ved dette er hvorfor noen bøker fester seg og forblir, mens andre ikke gjør det. Men det er kanskje ikke rarere enn, eller like rart som, at det samme skjer med mennesker man møter.
Jeg ante faktisk ikke at The Reader hadde fått tittelen Høytleseren på norsk. Siden den store filmatiseringen er "engelsk", var jeg ikke klar over at boka opprinnelig var tysk. Man lærer noe nytt hver dag.
Jeg leste denne i 2007 etter en persons iherdige insistering, og det er virkelig den største skuffelsen det året. Jeg var i det hele tatt ikke fenget, og når jeg leser omtalen av den nå, tror jeg kanskje jeg var litt snill.
Legg inn en kommentar