Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
11 kommentarer:
Jeg kommer alltid til å innrømme - og aldri være flau for - at dikta til Nils Øivind Haagensen (og Geir Gulliksen) har vært døråpnere inn til poesien. Det betyr vel også i noen tilfeller (tror jeg) at man ubevisst skriver slik man liker å lese. Det er en spennende diskusjon, dette med fortellende dikt, for det er jo bare én av mange stiltrekk i poesien. Den åpnet nye nytt for mange, og kan således kanskje kalles en trend, men hvilke novellister har f eks ikke blitt inspirert av Kjell Askildsen og Raymond Carvers nøkterne, firskårne fortellerstil osv? Jeg tror alle, innenfor enhver slik "sjanger" kan tilføre den noe.
Ros og ris. Sånn er det.
Ja. Og som jeg sier: en spennende debatt, ikke sant? Den kommer med jevne mellomrom, også da Ruth Lillegraven debuterte med den nydelige samlingen Store Stygge Dikt, som hun dedikerte til Nils. Men altså. Grunnen til at jeg svarte på dette, er at det er så altfor sjelden den som blir nevnt, svarer. Ris og ros, sånn er det. Helt enig. Jeg svarer gjerne på begge deler hvis det føles naturlig.
Korfor blir folk så irriterte over at enkelte andre forfattarar skriv i ein liknande stil som Nils? Eg forstår det ikkje. Eg ser ikkje problemet. Alle som skriv er jo inspirerte av ein eller annan, alle kan jo seiast å ta farge av førebileta sine. Kva er det med nett hans farge som forargar slik?
Men det er jo flott, då. Eigentleg. For han. At folk blir så engasjerte. Han har blodfans som utbryt "eg elskar Nils-Øivind Haagensen!", som les alt han skriv, som heng ved hans minste ord. Og han har strenge kritikarar. Han engasjerer i det minste. Det er nok av forfattarar som lever i skuggen.
Og når det gjeld det at du svarer på kritikken, Monica, så synest eg det berre er flott. Kast deg inn i debatten, du som veit noko om han!
Kopiering er en måte å lære på, prøve ut på. Vi driver vel med det alle, på en måte. Men det blir kanskje ekstra synlig når noen skriver litt likt Haagensen, som har en veldig karakteristisk stil, en kommuniserende, litt pratsom, slentrende stil. I motsetning til mange andre lyrikere, som skriver mer fortettet, utilgjengelig, "avansert" lyrikk. Det skjuler seg nok en del etterligninger der også.
Jeg tror ikke vi skal være så redde for at det blir litt likt. Som regel finner de fleste sin egen stil etter en stund.
Der er sikkert mange eg kopierer også, til ein viss grad. Men eg har ikkje fått nokon kommentarar på det så langt. Og heller ikkje ville det liksom slå tilbake på den forfattaren eg eventuelt kopierte, som om det var hennar feil.
Men eg trur du har rett, lille søster. Det har med ein karakteristisk stil å gjere.
Mange kommentarer til dette. Til orientering er det ikke noe tilsvar fra Flamme i dagens avis, men det kommer kanskje i morgen?
La meg også for ordens skyld si at jeg bare refererte til denne artikkelen fordi jeg er abonnent på Flammes singler og fordi dette forlaget interesserer meg.
Jeg har ikke lest Haagensen, og kan ikke ta stilling til om artikkelforfatteren har rett. Det jeg kan si for min egen del, er at det artikkelforfatteren tydeligvis oppfatter søkt jovialitet fra forlagets side, opplever jeg som et morsomt og annerledes forlagskonsept. Og hva Monicas diktsamling gjelder, som er nevnt som et konkret eksempel på artikkelforfatterens påstand om at forfatterne på Flamme skriver som Haagensen, kan jeg bare si at i mine (og flere nærstående leseres øyne) er dette en veldig god diktsamling. Om den minner om eller ligner på måten en eller flere andre forfattere skriver på, har for meg bare teoretisk interesse.
Både Monica og Bård Torgersen (de singlene jeg har lest, foruten festskriftet til Gunnhild Øyehaug) taler etter min oppfatning med høyst særegne stemmer begge to.
Nå skal jeg ikke være så stygg at jeg tenker at artikkelforfatteren kanskje har fått refusert et manus på Flamme og derfor har lyst til å ta igjen, men jo, det er en tanke som streifer meg.
Uansett tenker jeg at hun får svar.
Du skal se dette var den første av tusen artikler om Flammekretsen i norsk litteratur...
Du får halde oss oppdaterte, TM.
Flamme har fått mykje merksemd hittil, i motsetnad til det mange andre små forlag får, så det er vel ikkje utenkeleg at det kjem meir.
Bra for dei, seier no eg. Det var fleire òg som skulle fått slik pressedekning!
Det er da mange som gir ut på eget forlag, også musikere som lager eget selskap for å gi ut på. Det er ikke noe galt med det. Heller ikke med at vennene får gi ut der. Forfattervenner har vel en tendens til å like det samme, og derfor skrive på lik måte. Tror man skal være forsiktig med å si at bare de som skriver på den måten kan gi ut der, eller implisere at man kopierer sjefen. Kanskje de gjør det, men det får være deres sak. De blir lei av det til slutt, og prøver ut sine egne veier.
Jeg ser likevel på forlaget som et positivt tilskudd.
Legg inn en kommentar