Mitt liv som franskmann

Skal man dømme etter internett, er stuepike et populært yrke i Frankrike. Hva Jennifer Aniston gjør som french maid vet ikke jeg, siden jeg ikke ser fjernsyn, men bildet kan jo være tatt en gang hun hadde sommerjobb i Frankrike. Uniformen for franske stuepiker virker nokså standardisert og er tydeligvis mest beregnet på hete sommerdager ... eller kanskje aller mest på ditto netter.

På Facebook florerer det med quizer av alle slag, og i dag tok jeg en som skulle vise hva slags nasjonalitet jeg var. Svaret ble fransk: "You like the Special and Magnificent! Whatever it is, if it is outstanding, you like it, just watch out; others might think you are arrogant."

Siden jeg av og til beklager meg over at jeg ikke ble født i et av de store europeiske kulturland, må jeg vel si meg fornøyd med dette resultatet. Siden jeg både er katolikk (og sågar har gått i ”katolikklære” hos en fransk munkeorden, om enn dens norske utpost på Majorstua) og glad i rødvin og franske oster, kunne jeg kanskje befunnet meg vel i Frankrike, men et problem er det selvsagt at jeg ikke kan fransk. For å være ærlig begrenser mitt samlede opphold i Frankrike seg til ca. 6 timer – på gjennomreise med bil fra ferjehavna Calais til Waterloo i Belgia. Til ikke å kunne fransk klarte jeg og mitt reisefølge oss uventet bra. Vi rakk å oppsøke både en bank, en frisør og et spisested, og ikke en sur mine var å oppdrive noe sted, den svært begrensede skolefransken til tross, og enda vi hadde hørt at franskmenn skulle være så arrogante overfor utlendinger. Jeg fikk imidlertid et bestemt inntrykk av at franskmenn generelt er meget intelligente, for selv små barn snakket flytende fransk der, og det imponerte i hvert fall meg.




Jeg er også gammel nok til å huske at France Gall vant Melodie Grand Prix i 1965, og jeg begynte en gang å gråte av sluttscenen i Paraplyene i Cherbourg fordi den minnet meg om noe i mitt eget liv.
Den franske litteraturen er et litt for omfattende tema til at jeg skal komme inn på det nå, men jeg leser faktisk en fransk bok for tiden, og den skal jeg komme tilbake til i et eget innlegg.




Sluttscenen i Paraplyene i Cherbourg. En utrolig nydelig kjærlighetsfilm - hvis man tåler at skuespillerne synger i stedet for å snakke. Slik de for eksempel gjør her, når han skal i Algerie-krigen og hun bedyrer at hun skal vente på ham - "Mon amour ne me quitte pas" - et av de nydeligste kjærlighetstemaer innen filmmusikken. (Melodien er kanskje bedre kjent under sin engelske tittel, "If it takes forever, I will wait for you". Hvis jeg skal driste meg til en oversettelse av den franske, blir det "min kjærlighet tar aldri slutt", men det finnes lesere av denne bloggen som kan korrigere meg hvis jeg tar feil. Verdens beste klinelåt er forresten også fransk og heter "Je t'aime moi non plus". Hva betyr det? "Jeg elsker ikke deg heller?" OBS: For riktige oversettelser, se kommentarene.