Litt om ingenting

Selv om jeg ikke er spesielt nasjonalistisk anlagt, er jeg paradoksalt nok en intens bruker av norsk natur. Dette bildet ble tatt i fjor, men kunne like gjerne vært tatt i dag morges, for jeg begynte nemlig dagen med en tur opp på den høyeste toppen i den lokale marka, 500 moh, med bikkjene. En tur jeg gjør unna på under to timer. For ordens skyld skal det opplyses at utgangspunktet er 150 moh - til gjengjeld er de resterende 350 m svært bratte.

Inspirert av DETTE innlegget hos Dipsolitteraten skal nå også jeg skrive et blogginnlegg uten egentlig å ha noe å si. Jeg kan ikke engang love at det skal handle om litteratur, noe denne bloggen per definisjon jo skal handle om.
Først en saklig opplysning: Stort sett har hvert innlegg i denne bloggen en illustrasjon. Det er som regel bilder jeg finner på nettet, uten å ta meg bryet med å sjekke om de er copyrightbelagt eller ikke. Og det er jo litt dårlig gjort av en som selv lever av åndsverk. I går hadde jeg problemer med å finne en god illustrasjon til innlegget under, så det endte med at jeg lagde min egen. Det var bare å ta en bok ut av hylla, legge den oppslått på bordet og avfotografere den. Nå hender det riktig nok at jeg illustrerer innleggene selv, det er slett ikke første gang, men jeg har nå bestemt meg for at alle innlegg heretter i prinsippet skal være illustrert av meg. Jeg blir selvfølgelig nødt til å gjøre unntak, for eksempel når det gjelder forfatterportretter, men ellers skal jeg prøve å la selvgjort være velgjort. Så får vi se hvordan det faller ut.

Besøkstallet på bloggen så langt denne helgen tyder på at mange er opptatt av andre ting enn å lese blogger. Været er selvsagt en sterk utfordrer, og så er det både Melodi Grand Prix og syttende mai. Selv en fjernsynshater som jeg gjør unntak for MGP. Det er en eldgammel tradisjon å se på det. Jeg er fullstendig uinteressert i forhåndsomtaler og alt ståket rundt, men jeg skal se selve showet.

I morgen er det 17. mai. Det er en dag jeg ikke har feiret siden jeg hadde skolebarn. I noen år var det også arbeidsdag – et særtrekk ved drosjeyrket er at travelheten ofte er størst når folk flest har fri, for eksempel på høytidsdager som syttende mai og nyttårsaften. Og jeg likte å jobbe på slike dager. Når jeg nå ikke feirer syttende mai, er det vel fordi jeg egentlig ikke betrakter meg selv som en del av «det store vi». Det gir seg for eksempel utslag i at jeg ikke ser fjernsyn og ikke leser tabloidaviser. Jeg eier heller ikke snev av patriotisme, verken lokalt eller nasjonalt.

En liten smak på det jeg kaller «det store vi» fikk jeg lille julaften, da jeg så på et program som heter «Kvelden før kvelden» eller noe sånt. Hvis det nå er noen lesere som mener at det virker som om jeg stadig bryter mitt eget prinsipp om ikke å se fjernsyn, så synes jeg ikke ett avvik i halvåret i gjennomsnitt er noe å reagere på. Og når det gjelder prinsipper, så er det jeg som bestemmer over dem og ikke omvendt. Grunnen til at jeg så på fjernsyn lille julaften, var for å høre naboens datter synge – hun har vært med i noe talentgreier, norske talenter tror jeg det het. Dessverre deltok pikebarnet i hele programmet, slik at jeg, når jeg først hadde begynt å se, endte opp med å se på hele. Programmet som sådan var aldeles grusomt, med mattradisjoner og intervjuer med tradisjonsbærere og julesanger og jeg vet ikke hva. Innvandrernorge var representert med en prest som var neger, og jammen feiret de ikke jul i det landet han kom fra også, men de spiste selvfølgelig helt andre og veldig merkelige ting. Ikke noe ribbesvor-stress på de kanter. (Denne presten var antagelig med i programmet fordi han tidligere på høsten hadde figurert i mediene fordi noen gode nordmenn ikke skjønte hva han sa når han forrettet i begravelser. En latterlig problemstilling for en norsk katolikk selvsagt, vant som vi er med utenlandske prester og de rareste aksenter.)
Men altså – dette programmet var «det store vi». Sånn er vi, sånn gjør vi det, sånn feirer vi, sånn spiser vi. Æsj. Det eneste morsomme med dette programmet var homsekoret, Oslo Fagottkor. Navnet gikk muligvis en del seere hus forbi – det var ingen fagotter eller andre instrumenter innblandet – navnet henspiller selvsagt på det engelske slangordet «faggot» for homse.

Men tilbake til syttende mai – det er fullt mulig at jeg kommer til å jobbe i morgen. Ikke i hagen selvfølgelig, men ved skrivebordet. Toget går uansett ikke her i strøket. Gudskjelov. Akkurat nå skal jeg derimot ut i hagen og teste den nye elektriske hekksaksa. Og nyte våren.