Metoden

Metoden, ja. Hvem har skrevet den? Alejo Carpentier, som du kan lese mer om HER. Originaltittel: El recurso del método. Oversatt til norsk av Kjell Risvik og utgitt på Gyldendal i 1976. Carpentier hentet tittelen fra Descartes: «... det er ikke her min hensikt å anvise den metode hver enkelt bør følge for å styre sin fornuft på formålstjenlig vis, men kun å gjøre rede for hvorledes jeg har søkt å styre min egen.» (Discours de la méthode. Hvert kapittel i boken innledes med et Descartes-sitat.)

Dette var bare en digresjon – jeg kom til å tenke på Carpentiers bok da jeg skrev overskriften – Metoden er nemlig eneste av bøkene hans jeg har. Tre andre er også oversatt til norsk. Men via Descartes kommer vi til poenget: fransk – språket jeg skal prøve å trenge inn i. Og det gjelder altså metoden.

Jeg har bladd litt i franske lærebøker jeg har – som nevnt må det å lære fransk ha ligget og lurt i underbevisstheten en stund. Jeg har for eksempel en fransk begynnerbok av Gunnar Høst, som jeg kjøpte på et bokmarked i høst, og jeg har et nybegynnerkurs i fransk, som heter Pique-nique. Det gikk i fjernsynet også for en del år siden. Jeg begynte visst på dette, men falt raskt av lasset, slik jeg har inntrykk av at det gjerne skjer med språkkurs. Når det gjelder eksterne kurs, på Friundervisningen for eksempel, er det heller ikke noe for meg. Jeg får hetta når jeg skal si noe og liksom vise at jeg har oppfattet ting foran en masse andre mennesker. Det minner altfor mye om ulystbetonte skolesituasjoner.

Men disse lærebøkene – saken er at jeg blir overveldet av dem. Overveldet av alt jeg ikke kan og vet, og som jeg må lære. Jeg prøver å lese litt, og de er sikkert veldig pedagogisk lagt opp og alt sånt, men det skal veldig mye til for at ting sitter. Det blir liksom som en skoletime mellom to permer.

Men så gikk det opp for meg – jeg har jo egentlig min egen metode, som ser ut til å funke for meg. Det var egentlig en kommentar fra Sjeldnere enn sorte svaner, til innlegget litt nedenfor, med tittelen "Traduit dans une trentaine langues" som fikk meg til å innse dette. Han skrev: «Det var omtrent på denne måten jeg startet med å lære meg italiensk, ved siden av de obligatoriske "Lær å snakke som en italiener-kassettene". Dessuten vokste jeg opp med italiensk fjernsyn, og har sett mang en italiensk film med engelsk tekst.»

Det jeg beskriver i dette innlegget, er hvordan jeg strever meg gjennom en fransk tekst ved hjelp av ordbok. Det morsomme med dette er for det første at det ligner på jobben min, nemlig å oversette, men også at det på forunderlig vis fremkaller en masse fruktbare assosiasjoner og skjulte kunnskaper i form av ting som ubevisst må ha gått inn og lagret seg i løpet av årene.

Dette er, har jeg funnet ut, en veldig spennende måte å nærme seg det franske språket på. Bare det å sammenligne amazons franske side med de to engelskspråklige var interessant og lærerikt. Det jeg lærer på denne måten, fester seg i hukommelsen på en helt annen måte enn ved å lese lærebøker.

Nå som jeg har begge de to norske oversettelsene av Philippe Claudels bøker i fransk original, kan jeg også sammenligne disse direkte. Andre setning i Grå sjeler lyder for eksempel: C’est bien difficile (Det er så vanskelig). Denne setningen sitter i hukommelsen med en gang, særlig ordet «difficile» har lagt seg pent til rette i min imaginære ordliste. Ordet «bien» kan tydeligvis brukes til mye, fant jeg ut ved å slå opp i ordboka. (En annen ting med denne metoden er at ordboka jo er en lærebok i seg selv.) Så vidt jeg kan skjønne, må en direkte oversettelse av den franske setningen bli «Det er bra vanskelig». Det kan man jo si på norsk også, litt slangpreget. Med bedre idiomatisk norsk selvsagt å si «så». Ordboka har et annet eksempel: Ce n’est pas bien grave – det er ikke så farlig. «Grave» – som i «graverende», og det som er graverende, er jo alvorlig! Dette illustrerer godt hva jeg mener med at denne metoden setter i gang assosiasjonene. Dermed fester ting seg på en helt annen måte, og det er mye mer morsomt og spennende enn å lese i lærebøker!

Men nå sier jeg ikke at jeg ikke kommer til å konsultere lærebøkene og ikke ha nytte av dem. I går lærte f.eks. Pique-nique boka meg at «jeg» og «du» heter «moi» og «toi» når verbet mangler, ellers «je» og «tu». Dette er foreløpig nokså teoretisk, men det er sikkert greit å vite.

Tilbake til setningen igjen: «C’est bien difficile». Ut fra den norske oversettelsen skjønte jeg selvfølgelig at C-en står for «det». Men hvordan var hele ordet? Jeg prøvde å lete litt i hukommelsen – noe med «ce»? Så jeg begynte med «ce» i ordboka – og der var det med en gang. Jeg husket riktig. Jeg aner ikke hvor jeg har det fra, men en eller annen gang må jeg ha merket meg det. Denne metoden aktiviserer virkelig hjernen.

Via en annonse i DENNE bloggen, La république des livres (som vel må bety «bøkenes republikk» ?) lærte jeg i går at en «kult-forfatter» på fransk heter «un auteur-culte» (reklame for en bok av Haruki Murakami). Hvor interessant er det å vite det, liksom? Tja, for en som selv er i bokbransjen kan det jo være greit å vite. Boka det var snakk om, inneholdt «confidences inédites d’un auteur-culte». Med litt bruk av ordboka fant jeg ut at det dreier seg om hittil upubliserte selvbiografiske tekster i form av dagboknotater og essays. Fikk lyst til å lese den, men det tar nok ennå en del tid før jeg klarer å krongle meg gjennom en bok på fransk. Men nå har jeg i hvert fall en metode, som funker for meg!