26. juli 2009

En bok, et utdrag








Banaka var stygg og kunne vanskelig vekke slumrende sanser i en kvinne. Tamina skjenket te i hans kopp, og han takket henne ualminnelig høflig. For øvrig følte de seg alle vel hos Tamina, og Banaka avbrøt snart den obligatoriske konversasjonen og henvendte seg smilende til Bibi:
«Jeg har hørt at De vil skrive en bok? Hva skal den handle om?»
«Ganske enkelt,» sa Bibi. «En roman. Om hvordan jeg ser verden.»
«Roman?» spurte Banaka og en tydelig misbilligelse kom frem i stemmen.
«Det behøver jo ikke nettopp å være en roman,» rettet Bibi ubestemt.
Banaka sa: «Forestill Dem en roman. Mange forskjellige figurer. Vil De innbille oss at De vet alt om dem? At De vet hvordan de ser ut, hva de tenker, hvordan de kler seg, hvilken familie de kommer fra? Innrøm like godt, det kan overhodet ikke interessere Dem!»
«Det er sant,» sa Bibi. «Det interesserer meg ikke.»
«De er vel klar over,» sa Banaka, «at romanen er en frukt av menneskelige illusjoner om at man kan forstå den andre. Men hva vet vi egentlig om hverandre?»
«Ingen ting,» sa Bibi.
«Det er sant,» sa Joujou.
Filosofiprofessoren nikket samtykkende.
«Det eneste vi kan gjøre,» sa Banaka, «er å legge frem en melding hver om oss selv. Alt annet overskrider våre rettigheter. Alt annet er løgn.»
Bibi samtykket begeistret. «Det er sant! Helt sant! Jeg vil altså slett ikke skrive noen roman! Det er ikke det riktige uttrykk. Jeg hadde tenkt å skrive presis som De sa, om meg selv. Legge frem en beretning om mitt liv. Samtidig vil jeg ikke skjule at mitt liv er ganske alminnelig, at jeg egentlig ikke har opplevd noe merkelig.»
Banaka smilte: «Det har overhodet ingen ting å si! Sett utenfra har jeg heller ikke opplevd noe merkelig.»
«Ja!» ropte Bibi, «helt riktig sagt! Sett utenfra har jeg ikke opplevd noe. Sett utenfra! Jeg føler nemlig at min indre erfaring er så mye verd at det vil lønne seg å skrive om den og at den kunne interessere andre også.»
Tamina skjenket te til alle og var glad for at begge mennene som var steget ned fra Olympen og inn i hennes leilighet, var vennlige mot venninnen.
Filosofiprofessoren dampet på sin pipe og gjemte seg bak røken som om han skammet seg.
«Det vet vi allerede fra James Joyce,» sa han, «at vårt livs største eventyr er eventyrets fravær; Odysseus som hadde kjempet ved Troja, var på hjemvei over havet, han styrte selv sitt skip, han hadde en elskerinne på hver øy, nei, dette er ikke vårt liv. Homers Odysséen er flyttet inn i oss. Den er inderliggjort. Øyer, hav, siréner som forfører oss, Ithaka som drar oss tilbake til seg, alt dette er i dag bare røster i vårt indre.»
«Ja! Nettopp slik er det jeg føler også!» ropte Bibi og henvendte seg igjen til Banaka: «Derfor hadde jeg tenkt å spørre Dem om hvordan man skal bære seg at. Jeg har ofte følelsen av at hele min kropp er full av en trang til å uttrykke seg. Tale. Uttale seg. Noen ganger tenker jeg at jeg blir gal, slik føler jeg meg helt sprengfull, jeg får lyst til å skrike, De, herr Banaka, De kjenner det helt sikkert. Jeg ville uttale mitt liv, mine følelser, som er helt ualminnelige, det vet jeg, men når jeg setter meg ned med et papirark foran meg, vet jeg plutselig ikke hva jeg skal skrive om. Så tenkte jeg at dette helt sikkert må være et teknisk spørsmål. Tydeligvis mangler jeg noen kunnskaper, som De besitter. For De har jo skrevet så vakre bøker ...»

Jeg lar dere slippe å høre foredraget som de to Sokrateser holdt for den unge frue om kunsten å skrive. Jeg vil fortelle noe annet. Nylig tok jeg drosje fra den ene enden av Paris til den andre og drosjesjåføren ga seg i prakt med meg. Han led av sykelig søvnløshet. Det fikk han under krigen. Han hadde vært sjømann. Hans skip ble torpedert. Han svømte i tre dager og tre netter. Så ble han reddet. Flere måneder svevet han mellom liv og død. Han ble frisk igjen, men mistet søvnen.
«Jeg har en tredjedel mer liv enn Dem,» smilte han.
«Og hva gjør De med den tredjedelen De får i tillegg?» spurte jeg.
«Jeg skriver,» sa han.
Jeg spurte hva han skrev.
Han skriver om sitt liv. En historie om mannen som svømte i havet i tre døgn, kjempet med døden, mistet søvnen og likevel beholdt kraften til å leve videre.
«De skriver for Deres barn? Som en familiekrønike?»
Han lo bittert: «Mine barn ville ikke interessere seg for det. Jeg skriver det som en bok. Jeg tenkte at den kunne være til hjelp for mange.»
Samtalen med drosjesjåføren kastet plutselig et lys over forfattervirksomhetens vesen for meg. Vi skriver bøker fordi våre barn ikke interesserer seg for oss. Vi henvender oss til en anonym verden fordi konen stikker fingrene i ørene når vi snakker til henne.
Dere vil kanskje innvende at i drosjesjåførens tilfelle dreier det seg om en grafoman, og ingen forfatter. Vi må altså først avklare begrepene. En kvinne som skriver fire brev om dagen til sin elskede, er ikke grafoman, men en forelsket kvinne. Men min venn som skaffer seg fotokopier av sine egne kjærlighetsbrev for å kunne utgi dem en gang, er grafoman. Grafomani er ikke en trang til å skrive brev, dagbøker, familiekrøniker (det vil si, skrive for seg selv og sine nærmeste), men en trang til å skrive bøker (altså skaffe seg et publikum av ukjente lesere). I den forstand er drosjesjåførens og Goethes lidenskap den samme. Det som skiller Goethe fra drosjesjåføren, er ikke forskjellen i lidenskap, men forskjellen i resultat.
Grafomani (besettelsen av en trang til å skrive bøker) blir nødvendigvis til en masseepidemi der samfunnsutviklingen oppfyller tre vesentlige betingelser:
1) høy grad av almen velstand som gjør det mulig for folk å vie seg til unyttig beskjeftigelse;
2) høy grad at atomisering av samfunnslivet og derav følgende almen ensomhet for den enkelte;
3) radikal mangel på samfunnsomveltninger i folkets indre liv. (Ut fra denne synsvinkel forekommer det meg å være typisk at i Frankrike, hvor det stort sett ikke skjer noe, er prosenten av forfattere enogtyve ganger større enn i Israel. Bibi uttrykte seg for øvrig presis når hun sa at sett utenfra hadde hun ikke opplevd noe. Nettopp denne mangelen på livsinnhold, denne tomheten er den motor som driver henne til å skrive.)
Resultatet påvirker imidlertid årsaken med tilbakevirkende kraft. Den almene ensomheten bevirker grafomani, men massegrafomanien forsterker og forøker samtidig den almene ensomheten. I sin tid hadde oppfinnelsen av boktrykkerkunsten gjort det mulig for menneskeheten å kommunisere med hverandre. I den universale grafomanis tid får bokskriving omvendt mening: alle er omringet av sine egne bokstaver som av en mur av speil som ingen røst utenfra kan trenge igjennom.

Milan Kundera: Tamina . Oversatt fra tsjekkisk av Milada Blekastad.
(Senere norsk utgave har tittelen Latterens og glemselens bok, som er overensstemmende med den franske tittelen, Le livre du rire et de l’oubli, og formodentlig også med den tsjekkiske originalen, Kniha smíchu a zapomnêní.)

2 kommentarer:

Spectatia sa...

Synkronitet...?

Jørn Roeim sa...

Nei, sterkt inspirert av deg. Du burde ha vært kreditert.