Foto: Bambus i min egen hage.
Skal Norge beholde selvrespekten som kulturnasjon, må vi begynne å stelle i hagen. Det er der vi er i nærkontakt med naturen.
En interessant artikkel om nordmenn og hager i Morgenbladet i dag. Sitatet over er ingressen fra nettversjonen, ingressen i avisen lyder: "Nok skogsromantikk, la oss drømme oss bort i hagen i stedet."
Denne interessante artikkelen er tilgjengelig for alle HER. Interessant, ja, men jeg synes alt har en tendens til å bli så polarisert her i landet. Enten det ene, eller det andre. Hvorfor ikke begge deler? En typisk dag for meg, som for eksempel i dag, begynner med at jeg står tidlig opp, spiser frokost og kjører ut i skogen. Der går jeg opp på en topp på 500 meter (utgangspunktet ligger på 150 m, men de gjenstående 350 m er jævlig bratte, unnskyld uttrykket). Opp- og nedstigning tar meg en time, med kjøring til og fra og dusj etterpå bruker jeg i alt ca to og en halv time). Dette gjør jeg for trimmens skyld, og for å nyte naturen. Uansett vær. Jeg nyter nemlig alle former for vær. Regnvær, for eksempel, er jo deilig å gå i. Naturen ser annerledes ut, lukter annerledes og oppleves annerledes i regn enn i sol. Men det er klart - nå er jeg en ganske hard core gåer , som går intensivt minst to timer hver dag året rundt (noen dager bruker jeg ca. tre og en halv time på å gå). Femhundremeterstoppen bestiger jeg i perioder. Denne uken har jeg vært der fire ganger, av i alt 24 ganger hittil denne sesongen. Bortsett fra bikkja, går jeg alene. Turene er både trim og meditasjon.
Når jeg spiser lunsj midt på dagen nå om sommeren, sitter jeg på uterommet (et slags bislag) og ser ut over hagen, som er relativt stor, og tross eiendommens sentrale beliggenhet helt avsondret fra omverdenen med store hekker og trær. Både når jeg sitter og ser på den, og beveger meg i den, for eksempel når jeg går ned i den japanske avdelingen og tenner lyktene der i skumringen, kommer jeg lett i en meditativ stemning. Det er kanskje en annen form for meditativ stemning enn når jeg halser av sted ute i skogen, men den ene er ikke mer eller mindre verdifull for meg enn den andre. Jeg sliter når jeg går opp på femhundremeterstoppen (noe av poenget er jo nettopp at det skal være så slitsomt som mulig), og bak den japanske hagen ligger hundrevis av slitsomme arbeidstimer med graving, steinbæring etc. For meg er det altså ikke spørsmål om enten eller, ikke om naturen eller hagen, men om begge deler. Jeg er både natur- og hageelsker, og jeg ser egentlig ikke motsetningen. For meg henger det ene sammen med det andre og omvendt. Men som sagt - det er en interessant artikkel. Noe av det beste med artikler som dette, er at de kanskje kan gjøre folk litt mer bevisste når det gjelder måten å tenke hage på. Det brukes generelt altfor lite fantasi på hager her i landet, folk er så utrolig konvensjonelle. Min hage er forresten også litt for konvensjonell, bortsett fra den japanske delen. Men det har jeg tenkt å gjøre noe med.
3 kommentarer:
Utmarka er som regel bare kultivert av beitedyr, og kanskje hogstmaskiner.
Jeg liker også å gå lange turer i naturen. Det er uforpiktende.
Men når det gjelder hager, ... der slår prestasjonsangsten min ut i fullt flor.
Jeg kunne aldri klart å anlegge en japansk hage. Da måtte jeg hatt råd til en landskapsarkitekt - og et egnet areal.
Men jeg leser om hager, og oppsøker hager - og kan til og med være streng når jeg ser slendrian hos andre.
Hvordan er så min hage?
Vel ... jeg er beskjemmet ... og går meg heller en lang tur.
Odette: Du må ikke tro at min japanske hage er noe mønstergyldig anlegg, men den smaker da litt av fugl. Ellers kjenner jeg meg godt igjen både i prestasjonsangsten og drømmen om landskapsarkitekt.
Ah, mye flott man kan få til i hager. Absolutt!
Kan du ikke legge ut bilde av den japanske delen din? Både i lys og mørke? Kanskje du har gjort det før.. Hva vet vel jeg? Men jeg spør i alle fall1! =)
Legg inn en kommentar