De bibliotafe

Det er sjelden vi ser dem, de bibliotafe, de virkelige bokelskerne, de som karakteriseres av frykten for å vise fram bøkene de har i sin samling. De vil være i fred, med det innbundne. De venter ikke å bli forstått. Bak en higen etter det boklige ligger en blygsel, en blygsel og en skamfølelse som holder dem i sjakk, de bibliotafe, som papiret omkring bokstavene. De forlater helst ikke sine boksamlinger, der de befinner seg i leide rom i kondemnerte bygårder, eller i arvede leiligheter på vestkanten, der rommene ligger på rad og rekke, som horisontalt stablet, i trekkfulle villaer i småbyene, ved elven, som innflyttere og utvandrede, på gårder i daler hvorfra de lengter vekk, som var de bøker om andre steder. Bak disse veggene fins skalkeskjul for bøkene, i lune, dempede, veltempererte rom, hyller bestilt etter mål, opp mot taket, reist av kyndige snekkere, slektninger helst, langt ute i slekten, bokskap, bøker pakket inn og skjult under høye møbler. I moderne leiligheter bor de sjelden, der høres skritt og stemmer for lett, der er ensomheten for grunn og bunnen for lett synlig. De er sparsommelige og lever fra hånd til munn, de går ikke ut annet enn for å jakte på skriftstykker, etter ad omveier å ha fått nyss om dødsbo til salgs fra slektningers hender, til høystbydende. De leser kataloger og er i daglig kontakt med antikvariatene. Å bli sett med en bok gjør dem brydd, å ta boken fram, i egne hender, i andres åsyn, er utenkelig. De vil hjem, inn i det leselige. Det er ingen som kjenner deres etter sigende imponerende samlinger.

Fra Hans Petter Blad: De bibliotafe
Flamme forlag.