Leserapport i romjula

Like før jul var jeg ferdig med å lese Laxness’ Verdens lys -- en fantastisk bok -- og plutselig visste jeg ikke hva jeg skulle gå i gang med. En paradoksal situasjon, i og med at man stadig føler at det er så mye man skulle ha lest. Men plutselig oppstår det et slags tomrom. Jeg gikk på biblioteket og plukket med meg følgende fra hylla for nye bøker: Tor Eystein Øverås: Livet! Litteraturen!, Arne Ruste: Piken i bakspeilet, Kurt Johannessen: Hendinga og Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant. Dagen etter dro jeg tilbake til biblioteket og lånte Den vertikale reisen og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen av Enrique Vila-Matas, som ble anbefalt av en annen blogger, Dipsolitteraten hvis jeg ikke husker feil.

Tor Eystein Øverås’ bok består av 56 artikler hvor forfatteren «søker å nærme seg livet gjennom litteraturen og litteraturen gjennom livet ved å lese Orhan Pamuk, J.M. Coetzee, P.O. Enquist, Virginia Woolf og mange andre» ifølge baksideteksten. Mange av disse artiklene har stått i Klassekampen.
Øverås skriver usedvanlig godt og tilgjengelig. En herlig bok, rett og slett, for alle leseglade mennesker. Øverås skriver underholdende og personlig og formidler både litteraturglede og -kunnskap.

Arne Rustes bok har jeg bare bladd i foreløpig. Johannessen lånte jeg fordi jeg nylig så noe av ham i et tidsskrift -- var det siste nummer av Vagant? Men Hendinga fenget meg ikke, så den la jeg raskt fra meg.

Ellisiv Lindkvists Alt jeg skriver er sant, derimot, likte jeg så godt at jeg fikk lyst til å lese den om igjen med en gang jeg var ferdig med den. Kortprosa er sjangeren. På en måte minner hun meg om Agnes Ravatn.

Når det gjelder Vila-Matas vekket ikke boka om den bærbare litteraturen noen umiddelbar begeistring hos meg, derimot gikk det bedre med Den vertikale reisen, så nå er jeg i gang med den.

Til jul fikk jeg Tomas Espedals Imot kunsten. Espedal er en av mine favoritter, og i denne boka har han utviklet sin særegne skrivestil ytterligere. Etter å ha lest litt synes jeg imidlertid at den lignet for mye på hans tidligere bøker hva tematikken angår. Det føltes veldig som å lese det samme, om enn på en litt annen måte. Derfor har den stoppet litt opp foreløpig, men jeg kommer så absolutt til å gi den en sjanse til, og får kanskje en annen opplevelse når jeg trenger ordentlig inn i den.