Tiden det tar

Som nylig nevnt kjøpte jeg forleden to kokebøker, Camilla Jensens Bønner og linser (omtalt et par innlegg nedenfor) og Morten Schakendas bakebok, som visstnok er kåret til årets kokebok. I går var tiden inne for å prøve den sistnevnte. Valget falt på havrebrød. Men en av ingrediensene var "ferdig hevet loffdeig". Jeg måtte med andre ord bake loff før jeg kunne bake havrebrød! Makan. Men greit nok, jeg bakte loff, og satte tilstrekkelig av loffdeigen i kjøleskapet til bruk i havrebrøddeigen i dag. Men Schakenda kunne vel gitt leserne en oppskrift på bare litt loffdeig siden han anbefaler dette brukt i andre oppskrifter? Jeg kan sikkert klare å regne ut det selv, men likevel.







Fersk, egenprodusert loff.





Uansett var det greit nok å begynne å bake loff, og loffene ble både fine og gode. Havrebrødbakeprosessen er i skrivende stund allerede i gang. I denne boken tar baking tid, til dels mye tid. Schakenda kaller tid for "den hemmelige ingrediensen" og forklarer hvorfor. Han kunne kanskje vært enda mer detaljert i forklaringene her og der -når han f.eks. sier "avkjøl brødene på rist" vil en amatør kanskje ikke skjønne om brødene da først skal tas ut av formene eller ikke. Selv har jeg bakt nok til å vite at det skal de. Men ut fra det inntrykket jeg har dannet meg så langt, er boken både inspirerende og meget tilgjengelig skrevet. Boken har oppskrifter på et rikt utvalg av bakervarer fra brød til boller, wienerbrød, skoleboller, croissanter, briocher, focaccia og pizza. En egen "sandwich-skule" er det også (som får tennene til å løpe i vann), og sannelig også noen middagsretter som Schakenda bruker restvarmen i de avanserte vedfyrte bakerovnene sine til, men som selvsagt lar seg lage like greit i vanlig ovn.
Det hele er meget lekkert fotografert av Pål Rødahl (som hvis jeg ikke husker feil var en av dem som var med og startet Fotogalleriet i Oslo i sin tid?).

Det eneste jeg så absolutt misliker med denne boken, er det malplasserte kjendisinnslaget, blant annet et forord av Leif Ove Andsnes. Ikke noe galt med Andsnes, snarere tvert imot, han har bare ingenting i denne boken å gjøre. Schakenda burde hatt såpass tillit til seg selv og sitt eget prosjekt at han hadde spart boken for kjendisvenn-jåleri av denne typen. Innslaget med Ingrid Espelid Hovig stiller i samme kategori, siden hun bare opptrer som kjendis og ikke tilfører boken noe faglig. Da er presentasjonene av lokale bønder og matprodusenter atskillig mer velvalgte og med til å gi boken karakter.
Og for å gjøre oss ferdig med det negative: Som norske sakprosabøker flest mangler boken register. Hva er det med norske forlagsredaktører? Vet de ikke hva register er, eller synes de det er feigt å finne lettvint frem til ønsket sted i en bok ved hjelp av dette fremragende hjelpemiddelet? I en bok som dette burde register vært en selvfølge.

Men nå må jeg ned på kjøkkenet og fortsette bakeprosessen.