Jeg har latt meg lede av lesingen inn i en Wittgenstein-Bernhard-verden. Akkurat nå leser jeg Bernhards Wittgensteins nevø. Det er den andre boken av Bernhard jeg leser på kort tid; den forrige var Mine priser. Under lesingen av disse var jeg lenge usikker på hva jeg syntes om Bernhard, om jeg likte ham eller ikke. Det er i hvert fall ikke vanskelig å skjønne hvorfor han var omdiskutert og til dels upopulær i hjemlandet. En sær forfatter, vil jeg karakterisere ham som. Men sær i negativ eller positiv forstand?
En passasje i David Shields Kollasj, en Flamme-singel jeg nylig mottok, fikk det til å gå et lys opp for meg.
«Jeg elsker litteratur, men ikke fordi jeg liker historier i og for seg. Nesten alle grep i den tradisjonelle romanen framstår som ufattelig forutsigbare for meg, trøtte, forserte og egentlig formålsløse. Jeg klarer aldri å huske hva karakterene heter eller hva de har sagt, ytre detaljer eller handlingsforløp. Det er uklart for meg hva ved den menneskelige tilstand som liksom avdekkes av slike narrativ. Derimot blir jeg tiltrukket av litteratur som en måte å tenke på, som bevissthet, sannhetssøken. Jeg liker verk som, ikke bare side for side, men linje for linje fastholder det forfatteren virkelig vi si og ikke bare setter sin lit til at det forfatteren vil si på mystisk vis siver ut gjennom sprekker i narrativet, slik jeg opplever at de fleste noveller og romaner gjør.»
Dermed fikk jeg også forklaringen på hvorfor jeg har tenkt på Ørstavik mens jeg leser Bernhard. De virker jo så ulike. Men likheten ligger selvfølgelig i dette som Shields sier, i litteraturen som en måte å tenke på, som bevissthet, som sannhetssøken. Dette synes jeg at jeg finner hos Bernhard, hos Ørstavik, hos Beckett, hos Joyce, hos Woolf, for å nevne noen. Takket være Shields lille Flamme-singel fikk jeg satt ord på hva som gjør at jeg opplever noe spesielt ved å lese slike forfattere. Når språket ikke bare formidler ytre handling, men selv blir handling, en ferd inn i det ukjente så vel hos forfatteren som leseren. Når dette funker, blir lesingen helt fantastisk, en helt annen opplevelse.
6 kommentarer:
Jeg leser nå Gabriel Moros '365 dager med Wittgenstein' pga din anbefaling.
Hyggelig å høre. Håper du liker den like godt som jeg gjorde.
Interessant at du inkluderer Ørstadvik i denne sammenhengen.
Selv har jeg alltid regnet henne som en sær forfatter - i negativ forstand.
Kanskje skyldes dette tilgangen til et feministisk tankeunivers, som jeg føler meg utelukket fra.
Jeg klarer rett og slett ikke å knekke disse kodene, og blir oftest den sære når andre kvinner rotter seg sammen.
Men det kan jo også være at jeg er bedre skolert i å tolke sære mannlige forfattere,da - for jeg syntes faktisk det er lettere å følge tankegangen deres.
Vel ... noen klarer tydeligvis å forstå alle disse sære tankegangene, uansett kjønn.
Så .. jeg ser at jeg har et leseprosjekt i sommer.
Jeg, derimot, liker gode historier. Blant anet Ørstavik gir meg ingenting. Nå har jeg riktignok kun lest ei bok av henne, men den var veldig kjedelig. Når hun i detalj beskriver hvordan hun går opp trappa, inn døra, opp på do og hva hun gjør da... Nei, det blir for dumt i mine øyne.
Jeg kan ikke helt se hva slags "feministisk tankeunivers", som Odette de Crécy refererer til, Ørstavik skal ha. Jeg er i aller høyeste grad feminist, men Ørstavik kan du få billig av meg.
Elin: Det var da en grusom salve, men jeg tror nok at Ørstavik er en forfatter som man enten liker eller misliker. Og jeg liker henne altså fordi hun i mine øyne er en av de forfatterne som bruker språket som en måte å utforske livet på. Og etter min mening skriver hun på en utpreget feminin måte, uten at jeg kan definere det nærmere.
Først vil jeg beklage at jeg har sneket inn en d i navnet til forfatteren.
Så, tror jeg også at hun bruker språket som en måte å utforske livet på.
Og det er denne måten å uttrykke seg på, som virker intetsigende og kjedelig på Elin og meg.
Jeg vil derfor anta at det er noe i hennes tekster som jeg ikke forstår. Noe blir sagt, som jeg ikke oppfatter. Og noe er åpenbart, som jeg ikke ser.
Det er mange forfattere som serverer detaljerte selvfølgeligheter. Ørstavik er ikke alene om det.
Men det er denne følelsen av å ikke kunne begripe hele budskapet, som frustrerer meg mest.
Det blir litt som Magrittes "Leci n'est pas une pipe" - men bildet av en pipe.
Legg inn en kommentar