Leserapport

Om sommeren er lesetid eller ikke, er for meg et helt uinteressant spørsmål. Årstidene påvirker ikke hva eller hvordan jeg leser. For tiden lar jeg meg, som jeg var inne på i et annet innlegg nylig, lede av lesingen, noe jeg synes er veldig spennende. For tiden er «Østerrike» stikkordet, og jeg aner sant å si ikke hvorfor. Jo, det begynte vel med at jeg av en eller annen grunn, som også er helt obskur for meg, leste Bernhards Mine priser. Deretter gjorde en av mine faste lesere meg oppmerksom på Gabriel Moros 365 dager med Ludwig Wittgenstein, og så fulgte Bernhards Wittgensteins nevø. Underveis selvfølgelig ispedd en del bladring i andre bøker, blant annet i Wittgensteins egne.

Flamme-singelen Kollasj av David Shields fikk meg til å kjøpe boka som Kollasj er et utdrag av, Reality Hunger. Og i en artikkel i siste nummer av Vagant, nevner Susanne Christensen, en av Klassekampens bokanmeldere, denne boken. «Shields bog består af 618 fragmenter - de fleste citater alle mulige steder fra - som skal overbevis os om at nonfiction is the new fiction, at romanen som vi kender den, med fiktive karakterer og sirlige plotlinjer, er død som en sild, og at diverse former for «reality-based art» så som biografien, dokumentaren, det personlige essay, performancekunst og teknikker som sampling og appropriation er the shit.»

Til dette vil jeg bare si som jeg har sagt før, at romanen aldri kommer til å dø, til det rommer den altfor mange muligheter som kunstnerisk medium. Ikke engang i sin konvensjonelle form kommer romanen til å dø, men for meg er det den eksperimentelle, ukonvensjonelle romanen, særlig på det språklige område, som er den mest spennende.
(Men et lite apropos her er det jo at jeg selv kommer med en dokumentar på Cappelen Damm nå i august, godt skjult som ghost writer riktignok. Gun Vik: Din hånd i min, er boken. Men alle burde vel skrive en roman en eller annen gang? Eller?)

Et annet litterært tidsskrift som nettopp ankom en postboks nær meg, var Bokvennen. Dermed var jeg tilbake til Gabriel Moro igjen, for han er jo Bokvennens nye redaktør, og han har etter min mening virkelig gitt bladet et løft, både innholds- og utseendemessig. I et stort og interessant intervju snakker Tomas Espedal ikke bare nettopp om det jeg nettopp har vært inne på i forbindelse med romanen, nemlig det språklig spennende kontra den konvensjonelle fortellingen: «Jeg er glad for at det finnes noen som skrivger gode fortellinger, men det interesserer meg ikke. Mange av de bøkene som folk leser, kalrer jeg faktisk ikke å lese. Jeg prøver gang på gang, men får det ikke til. Det jeg identifiserer meg med, er det som ikke er godt fortalt. De siste ti årene har jeg nesten bare lest samtidslyrikk. Det har gitt meg presise språkopplevelser. jeg synes litteratur først blir interessant der det er vanskelig [...] Språkarbeid er det største privilegiet en kan ha, siden språket er det mest verdifulle vi har. Med en gang man blir klar over at man arbeider med det vakrest og alvorligste medium vi har, går det ikke an å skrive setninger som «hun gikk bortover korridoren på høye hæler klikk, klakk». Alle kan skrive slike setninger. Men hvem kan skrive frem det urovekkende, det man aldri før har sett, men likevel kjenner igjen? Setninger som tar pusten fra deg, som får deg til å gråte?»
«Blir du noen gang misunnelig når du leser?» spør intervjuerne, og Espedal svarer: «Jaja! Virkelig. Jeg blir faktisk ofte knust. Peter Handkes Mitt år i Ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg. Jeg forstår den dag i dag ikke hvordan han klarte å skrive den boken. Den gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter.»

Dette gjorde meg så nysgjerrig at jeg måtte ta en tur på biblioteket og låne Handkes Mitt år i Ingenmannsbukten. Jeg har bare bladd litt i den foreløpig, men nok til å skjønne hvorfor den gjorde inntrykk på Espedal. Men noen grunn til misunnelse har han ikke, etter min mening. Jeg synes Espedal skriver bedre.

Men Handke - dermed var jeg tilbake til Østerrike igjen. Og sannelig hadde ikke Bokvennen også en artikkel om Jelinek. Østerrike igjen. Hun har jeg forresten aldri lest noe av, kanskje jeg skulle prøve? Jeg må også lese mer av Herta Müller, ikke østerriker riktignok, men i hvert fall i det tyske språkområde.

Men nå må jeg først og fremst lese ferdig Gamle mestere.

Apropos Espedal og samtidslyrikken, så er han veldig opptatt av Ann Jäderlund og hennes spennende språkbehandling. Kanskje på tide at jeg også tar frem den boka jeg har av henne, som jeg hittil bare har bladd litt i.