En av de beste bøkene jeg har lest

Jeg har nettopp lest en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Den heter Gjørme. En kjærlighetshistorie , og er skrevet av Øyvind Strand, som debuterte med denne boka i fjor.
Om prosessen som førte til denne boka, sier forfatteren i et intervju med NRK (HER)at «ett eller annet sted underveis, så fødtes drømmen og behovet for å finne mitt eget uttrykk, min egen stemme eller språk». Og det har forfatteren til de grader lyktes med. Hvis man med Langeland skal skille mellom språk- og handlingsdrevne bøker, så er denne først og fremst språkdrevet. Jeg skulle ønske jeg selv hadde språk til å karakterisere dette språket på den måten det fortjener, men det er jeg redd jeg ikke har. Men jeg kan jo gi noen små smaksprøver. La meg bare først si at denne boka handler om ANGST, en ikke helt uvanlig sykdom, men som jeg aldri har sett bedre og mer troverdig beskrevet i skjønnlitteraturen enn her. Men angst har en årsak, og bakgrunnen for hovedpersonen Olavs angst får vi avdekket etter hvert.

«Jeg er fullstendig livsudyktig, målt med vanlig målestokk, om den stokken i det hele tatt finnes, men jeg har ofte lurt på hva som er galt med meg, og jeg vet ikke annet å si enn at jeg ikke fungerer. Jeg er så forferdelig redd, det er det hele. Jeg er redd kløe i halsen og hoste, gamle, tynne damer, fly, hunder, toaletter, parkeringshus og naboer. Jeg er redd kjærlighetsfilmer, utgangsdører, heiser og trange T-skjorter og trapper som går i ring, og jeg må holde meg for ørene og se bort når noen sier fine ting til hverandre eller kysser på film, og jeg våger aldri å sette meg helt ned på et toalett [...]»
Noe av det verste for hovedpersonen er imidlertid å gå i butikken, noe mange med angst vil kjenne seg godt igjen i. Han kan bare gå i butikken når det er lite folk og han har klar bane ut, og han kan bare kjøpe noen få ting av gangen.

«En kjærlighetshistorie» er undertittelen, og en kjærlighetshistorie er det. Den begynner da hovedpersonen er elleve år: «Jeg gikk inn i en gate jeg kjente fra før. Gaten var fri for asfalt, bare grus, og jeg gravde et hull, tok fem skritt tilbake, lagde en strek med foten, kastet to klinkekuler, den nærmest hullet fikk begynne og alt var ved det vanlige og vante, og jeg ante ingenting om at mitt livs viktigste møte bare var noen få og regnfylte minutter unna.
Regnet ødela stadig hullet, jeg reparerte det, fjernet vannet med hendene, tok fem skritt tilbake, streket opp med foten, og det var da jeg fikk øye på henne. Hun sto i inngangen til et portrom, og jeg hadde aldri sett henne før, enda jeg kjente alle som bodde i den gaten og i de andre gatene og de som bodde i skråningen opp mot skogen og fjellet [...] Hun var så vakker og tynn og håret hennes var svart som bek, og jeg kan enda huske og kjenne varmen som fulgte hvert skritt hun tok mot meg. Da hun kom nærmere, så jeg at hun hadde en nydelig liten nese og ville, brune øyne som smilte om kapp med munnen, men jeg ante ingenting om hvilken rolle hun skulle komme til å spille i livet mitt [...]»

Parallelt med kjærlighetshistorien kommer det som sagt frem hva som ligger bak angsten, og det er en fortelling om overgrep. Det hele er fortalt i et språk som på samme tid er uendelig poetisk og uendelig nakent og smertefullt, og alt i alt gjør det denne boka så uendelig sterk og vakker og vond at jeg aldri har lest maken.

Forlaget (hjemmeside HER) omtaler boka slik:
«Olav er en mester med klinkekuler. En dag det regner møter han Ina. Han er elleve år, og på veien hjem blir han utsatt for det unevnelige. Gjørme er historien om den umulige balansegangen i skjæringspunktet mellom et maltraktert liv og kjærligheten.

Jeg var bare en liten gutt da jeg ble inntatt av redsel og dødsangst, og jeg var gjennomvåt, avkledd, lurt, overmannet og gjennomboret, og siden har jeg hatt en mer eller mindre konstant redselfull og råtten smak i munnen og der finnes ingen trøst, bare en loslitt drøm om Ina og Juni.»

Juni er datteren som Olav og Ina får, og Olavs hjelpeløse forhold til henne er så nydelig beskrevet at man kan grine bare av det.

Da jeg googlet denne boka, kunne jeg ubegripelig nok ikke finne en eneste anmeldelse. Er det fordi den er utgitt på et lite og for meg (og sikkert for mange andre) ukjent forlag i Bergen? Kanskje det. Hvor selvbiografisk denne boka er, vet ikke jeg, men når man leser på forfatterens egen blogg (HER), får man et inntrykk av at han har brukt egne erfaringer som råstoff. HER er Wikipedias artikkel om forfatteren.