«Humorous writers tend to be sad at heart,» sa den tsjekkisk-kanadiske forfatteren Josef Skvorecky i et intervju i Paris Review. Jeg hadde aldri hørt om ham før. Det trigget min nysgjerrighet, og jeg gjorde et nytt og spennende litterært bekjentskap. De to av bøkene hans som finnes på norsk, ble skaffet av det lokale biblioteket og raskt lest. Herlig skrivekunst, bøker av den typen jeg ikke klarer å legge fra meg. Og glimrende oversatt,
Herlige tider av Kari Kemény og Ferenc Kemény, og
Bass-saksofonen av Ådne Goplen. Rene lesefesten. Spesielt spennende synes jeg det er å finne sånne gode forfattere som er helt ukjente i det norske litterære bildet, fremragende forfattere som Litteraturhuset og det rådende litterære motebildet ikke engang har hørt om.
Nå har jeg gått over til krim. Jeg har aldri vært noen fan av krim, og i prinsippet leser jeg ikke krim, akkurat som jeg i prinsippet ikke ser norsk film. Heldigvis har jeg det sånn at jeg bestemmer over prinsippene og ikke omvendt. Det innebærer at jeg gjør unntak når det passer meg.
Et stort navn innen norsk krim akkurat nå, er Jørn Lier Horst, forfatterkollega på Gyldendal, selv om vi driver med svært forskjellige sjangre. Da jeg besøkte ham p på skrivestua hans nylig, fikk jeg to av bøkene hans signert (jeg elsker å få signerte bøker av forfatter- og oversetterkolleger), og har nettopp lest den ene;
Bunnfall.
Som mange vil vite, er Jørn kriminalsjef i det virkelige liv. Han skriver selvsagt ikke om virkelige saker, men kan tross alt høste fra sin yrkeserfaring som politimann. Han er også en sjenerøs fyr som gjerne hjelper oversettere med fagterminologi. Dessuten er vi telemarkinger begge to, selv om Jørn har gjort vestfolding av seg og nå regner seg som det. Bøkene hans utspiller seg på hans hjemtrakter, dvs. Larvik og Stavern. Det er kjente strøk også for meg, min barndom sommerparadis var Brunlanes, særlig Blokkebukta i Helgeroa. Dette og andre kjente stedsnavn kryr det av i Bunnfall, blant annet Langangen, hvor oldefaren min var lærer i sin tid. Larvik kommune og Porsgrunn kommune grenser opp til hverandre.
Hos Jørn traff jeg også Thomas Enger, en stigende krim-stjerne hos Gyldendal. Sympatisk kar, som jeg også har truffet på Gyldendal-fest. Og når jeg likevel er i gang med krim, kan jeg jo lese en bok av ham også, så det står på min imaginære liste over fremtidig lesing.
Men først er jeg en tur innom Jonathan Franzen. Jeg leste hans selvbiografiske
Mistrivselssonen i november i fjor, og var ikke udelt begeistret for den. Men «kanskje jeg burde gi Franzen en sjanse til og lese en av romanene hans» skrev jeg den gangen. Og det gjør jeg altså nå, nærmere bestemt
Korrigeringer. Noe av grunnen til at jeg gir Franzen en sjanse til, er at jeg hørte et utdrag fra hans siste bok,
Frihet i radio da denne ble lansert. Jeg likte det jeg hørte. Jeg har
Frihet også, men nokså tilfeldig valgte jeg altså
Korrigeringer i første omgang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg synes Franzen skriver drivende godt og fryder meg over formuleringer som «Alfred subbet fremover med den rykkete fremdriften til en som vet at han får vanskeligheter hvis han må stanse og starte på nytt» og «Alfred falt over Chip med et rykk, lik en mann som har kjempet seg frem gjennom vann, og grep Chips hånd og håndledd som om de var livliner». Dessuten er Franzen, som alle store forfattere, en skarp observatør av mennesker og en forteller av rang, med en elegant underliggende humor.
Franzen oversettes til norsk av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen.
