På sykkeltur i Klassekampen

Bloggeren på sykkel i Berlin for et par år siden. Jeg kjører bil til og fra Berlin, men bruker sykkel i Berlin (jeg har sykkel til rådighet der).



Jeg blir stadig gledelig overrasket over hvor mye det er å lese i Klassekampen, og hvor deilig u-tabloid den er. Nesten hvert eneste utgave av Klassekampen (jeg har dagsabonnement) gir meg noe i form av kunnskap, inspirasjon etc. Jeg får mer input på områder som betyr noe for meg, som for eksempel litteratur, kunst, kultur, historie, i Klassekampen enn mange andre steder.

I spalten GOD BOK hver fredag presenterer norske forfattere og litteraturvitere en utvalgt forfatter. I dag skriver Johan Harstad om David Byrnes bok Bicycle Diaries. David Byrne var et ukjent navn for meg, men for mange andre sikkert kjent: frontfigur i Talking Heads, solomusiker, grafisk designer, fotograf, billed- og installasjonsmusiker med mer (og en ivrig syklist og sykkel-lobbyist), og en av de nålevende kunstnerne Harstad setter absolutt høyest. Jeg må få tilføye her at når jeg ikke har hørt om ham, er det antagelig fordi jeg er helt ukjent med den anglo-amerikanske rockemusikkulturen som de fleste av mine jevnaldrende deler. Den har aldri interessert meg.

Sykling derimot, interesserer meg. Jeg har alltid syklet, og jeg sykler fortsatt. Jeg har også alltid hatt bil, og er fortsatt bilist.

I min første tid som drosjeeier i Oslo hadde jeg ikke råd til privatbil, og brukte sykkel som privat fremkomstmiddel, blant annet til å frakte avkom til og fra barnehagen. En paradoksal situasjon for så vidt; å eie en stor, fin bil, og så ikke kunne bruke den selv når jeg ikke var på jobb. For når ikke jeg kjørte bilen, så gjorde sjåførene mine det. Mens jeg altså syklet. Kombinasjonen yrkessjåfør/syklist var ikke så dum - evnen til å lese trafikksituasjoner satt i ryggmargen, og intim kjennskap til gatenettet gjorde det mulig å legge opp trygge og gode sykkelruter.

Som syklist er man liksom mer til stede enn når man sitter inni den boblen som en bil er. Som Harstad skriver om Byrne (det kunne like gjerne vært sagt om meg): "Sittende marginalt høyere enn man gjør i en vanlig bil, med panoramautsikt over omgivelsene, med tydeligere tilstedeværelse i byens lykter, lyder og temperatur, har han skaffet seg et opplevelsesfortrinn som stadig ser ut til å overraske og glede ham."

I en del år syklet jeg ikke, men tok det opp igjen for tre-fire år siden. I dag har jeg to sykler, en vanlig sykkel som jeg bruker til lokaltransport i hjembyen, og en sammenleggbar sykkel, kjøpt i København i fjor, som jeg har med i bilen. Når jeg er i Oslo, som jeg relativt ofte er, setter jeg bilen i parkeringshus og sykler fornøyd omkring på den sammenleggbare. Som syklist er man utrolig fri, man kommer jo frem nærmest overalt, kjapt og effektivt hvis man bare skal fra A til B, men man kan også ta seg all verdens tid når man sykler, man kan stoppe hvor som helst og når som helst, man ser og opplever ting på en helt annen måte enn med bil, man kommer i kontakt med mennesker, ja, i det hele tatt, sykkel er tingen.

Dette trenger jeg ikke David Byrne til å fortelle meg, så jeg ser ikke noen grunn til å kjøpe boken. Ut fra "sniktitten" på Amazon.co.uk begynner den dessuten med påstanden om at "A bike is the world's most used form of transportation", men det er feil. Den vanligste formen for menneskelig forflytning er nemlig å bruke bena. Byrnes bok var tydeligvis heller ikke inspirerende nok til å få Johan Harstad til å begynne å sykle igjen. "En dag skal jeg ut på sykkel igjen," sier han riktignok, men det lyder altfor vagt til at jeg tror på det.Men en givende artikkel var det uansett, som blant annet resulterte i dette blogginnlegget.