Å lese er å velge

For la oss si hundre år siden kunne et lesende menneske ha bortimot full oversikt over hva som ble utgitt av bøker, skille ut det man ikke ville lese, og overkomme å lese det man ville lese. I dag er dette en umulighet på grunn av mengden.

Å lese i dag innebærer dermed også at man hele tiden må velge. Ikke bare skille ut det man ikke vil lese fra det man vil lese, men også velge ut - blant alle de bøkene man har lyst til å lese - det man foretrekker fremfor andre, og til syvende og sist: Det man kan overkomme å lese.

Jeg har grublet litt over hvordan jeg selv velger. Jeg tenker meg at jeg grovt sett kan dele disse valgene inn i to kategorier; de lange linjene og de korte.
De lange linjene består av klassikere, det man kan kalle kanoniske bøker, samt forfattere jeg har hatt et forhold til over lengre tid, det vil si forfattere som jeg kanskje har hatt «perioder» med, men som jeg også vender tilbake til. Dette er som regel forfattere som er godt representert i egne hyller. Graham Greene er et godt eksempel.

De korte linjene består av forfattere jeg leser en eller flere bøker av, kanskje på innskytelse, etter tips fra andre, eller det man kan kalle tilfeldigheter. Jeg har i opptil flere tidligere innlegg beskrevet hvordan bøker nærmest «faller i hendene» på meg på biblioteket, for eksempel. Eller hvordan uleste bøker i egne hyller plutselig kan påkalle seg oppmerksomhet og forlange å bli lest, kanskje etter å ha stått der i flere årtier.

Som det fremgår av årets leseliste (se spalte til venstre på siden), leste jeg nylig Dylan Thomas’ Portrett av kunstneren som hvalp. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg har aldri hatt noe forhold til Dylan Thomas og så vidt jeg vet aldri lest noe av ham, selv om han selvfølgelig er et kjent navn også for meg. Men jeg vet hvorfor jeg plutselig lånte denne boka på biblioteket og leste den. I et interjvu tidligere i høst bet jeg meg merke i denne uttalelsen fra Ragnar Hovland, antagelig i en enquete over hvilke bøker som hadde betydd noe spesielt for forfatterne som ble intervjuet. Om Thomas’ bok sa Ragnar Hovland: «Uventa møte med ein skrivemåte eg ikkje hadde møtt før og som fekk meg til å ønskje eg kunne skrive slik.»

Formuleringen «ein skrivemåte eg ikkje hadde møtt før» pirret nysgjerrigheten i meg, siden jeg har en forkjærlighet for det Henrik M. Langeland kaller «språkdrevne» bøker. Jeg tror ikke det er noe som fascinerer meg så sterkt som når jeg støter på en forfatter som så å si har sitt eget språk, som skriver på en måte jeg ikke har opplevd før.

Og ganske riktig - Dylan Thomas var en slik forfatter. Det var en fantastisk leseopplevelse. Jeg skal komme tilbake til boka i et eget innlegg.
Slik ble altså dét valget foretatt.

Som det også fremgår av leselisten, har jeg også lest tre krimbøker i høst, av Jørn Lier Horst. Jeg vil ikke kalle dette en lang linje, siden jeg ikke er glad i krim og en krimbok jo ikke er en bok man vender tilbake til. Når jeg velger å lese tre bøker av én forfatter innen en kategori jeg ikke liker, skyldes det noe så prosaisk som at jeg kjenner forfatteren og derfor, primært sett ut fra ren høflighet, også vil ha lest bøkene hans og kjenne forfatterskapet hans. En helt grei grunn, synes jeg. Det er derimot ikke av høflighet at jeg faktisk er kommet til å like bøkene hans. Når det først skal være krim, tror jeg ikke at jeg kunne vært heldigere.

Siden jeg omtrent ikke leser annen krim, har jeg selvsagt dårlig med sammenligningsgrunnlag, men litt har jeg da lest, og Horts bøker liker jeg fordi 1) de er ikke utpenslet når det gjelder grusomheter (dette vil noen kanskje protestere mot, jfr. det hodeløse liket av en ung jente på Torget i Larvik, men jeg mener nå likevel at jeg har mine ord i behold), 2) de foregår på steder i mitt nærmiljø, 3) de er skrevet i et liketil, funksjonelt språk og har troverdige miljøskildringer både av politi og forbrytere. Som de fleste vil vite, er forfatteren selv kriminaletterforsker og bruker selvsagt sin yrkeskunnskap og -erfaring når han skriver, men ikke på noen show-off-måte).

Det var dét valget. To eksempler på det jeg kaller «korte linjer».
Akkurat nå leser jeg Brødrene Karamasov. Det er et eksempel på et valg som følger en lang linje. Dostojevskij er en klassiker, en kanonisk forfatter, og jeg har alltid hatt et forhold til Brødrene Karamasov idet jeg har prøvd å lese boken noe sånt som fire ganger før, uten å klare å trenge gjennom den. En tilfeldig bemerkning under Gyldendals julemiddag i år fikk meg til å finne den frem igjen, med klar intensjon og i sikker forvissning om at denne gangen skulle jeg lese den. Og virkelig - jeg leser den nå med en helt annen fordypning og iver enn før. Lesetakten er god, og ingenting tilsier at jeg ikke skal lykkes i å lese Brødrene Karamasov denne gangen.

Vi har nettopp lagt bokhøsten bak oss, en tid hvor den litterære overfloden nærmest overvelder oss, i hvert fall oss som leser Klassekampen og Morgenbladet. Anmeldelser og annonser er fulle av superlativer og anbefalinger. Hva skal man kjøpe, hva skal man lese? Merethe Lindstrøms siste roman trekkes frem som en av høstens beste, Sara Stridsbergs Darling River er «ubeskyttet tekst fra en naturkraft» - det lyder jo spennende og utfordrende - Mette Karlsviks bok om Björk «gløder av energi og vilje til lys». Cathrine Knudsen skriver fletta av de fleste i Norge i dag ifølge Klassekampen, ifølge Morgenbladet inneholder hennes siste roman «noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år». Slik kunne man ramse opp i nær sagt det uendelige. La oss for all del håper at kritikerne har rett; la oss håpe at det virkelig skrives så mye bra i Norge.

Men hva skal man velge? Det er dét som er spørsmålet. Kan jeg la være å lese Cathrine Knudsen, for eksempel? Kan jeg la være å lese «noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år?» Svaret er: ja. Jeg tror faktisk jeg kan det. De smakebitene jeg har lest av Cathrine Knudsen, har ikke gitt mersmak. Kanskje er det hennes skyld, kanskje er det min skyld. Det er ikke godt å si.

Poenget er at jeg nå er fremme ved ett av mine kriterier for valg. Jeg foretar i veldig liten grad mine valg ut fra anmeldelser. Det beror neppe på at jeg ikke har tillit til anmelderne, men anmelderne kan ikke tenke og føle for meg. Deres kriterier er ikke mine. Rent fornuftsmessig burde jeg jo lese Cathrine Knudsen, for nå å bruke henne som eksempel, siden hun skriver så gnistrende godt. Men jeg velger ikke ut fra fornuft. Jeg velger ut fra inspirasjon, innskytelser, tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter, kimer som en gang er plantet, og som plutselig kan våkne til liv av en bemerkning, en pirring av nysgjerrigheten, noe som plutselig hentes frem fra hukommelsen. Tusen ulike grunner som unndrar seg en rasjonell forklaring - det er de valgene som fungerer best!

Det kan godt hende jeg hadde lest Dylan Thomas hvis en anmelder hadde trukket ham frem fra glemselen, men Hovlands bemerkning talte direkte til det kreative i meg. Hvis Jørn Lier Horst hadde fått dårlige kritikker (det får han ikke), hadde jeg lest ham likevel.

At opptil flere nålevende og gnistrende gode moderne norske norfattere kanskje må vike plassen for Dostojevskij, gjør meg ingenting. Ikke fordi jeg ikke vil lese nåtidig norsk litteratur, for det vil jeg gjerne, og det gjør jeg også, men bare gjennom en hardhendt utvelgelsesprosess ut fra mine egne helt personlige og helt uutgrunnelige kriterier.