Om Dostojevskij og Brødrene Karamasov

Som sagt har jeg nok en gang gått i gang med Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Når jeg sier «nok en gang», betyr det at jeg har prøvd opptil flere ganger før, uten å komme lenger enn et stykke uti første bok (jeg har en tobindsutgave i Lanterne-serien). Det er lenge siden forrige forsøk. Grunnen til at jeg tar den frem igjen nå, er en tilfeldig replikk under Gyldendals julemiddag nylig (hvorfor jeg velger å lese de bøkene jeg gjør, skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg).

Denne gangen kan jeg på forhånd si at jeg skal gjennom hele verket. Men først litt om forfatteren. Dostojevskij er det man på engelsk kaller «a household name», et navn alle lesende mennesker er fortrolig med, som Kafka, Dickens, Joyce og andre.

Jeg innså imidlertid at min konkrete kunnskap om Dostojevskij var begrenset, så jeg begynte med å orientere meg om hvem han egentlig var. Et stort spørsmål, selvsagt - det var ikke snakk om å pløye gjennom tykke biografier, men å innhente elementære leksikalske og litteraturhistoriske fakta. Jeg hadde to kilder i bokhylla, Verdens Litteraturhistorie fra Cappelens Forlag/Bokklubben Nye Bøker 1972, og Tore Zetterholm: Levende Litteratur, Den norske Bokklubben 1986.
Dostojevskij levde fra 1821 til 1881. Faren var lege ved et fattighospital i Moskva, en brutal og usympatisk type som higet etter å komme inn i tidens eneste virkelig respekterte stand, godseierstanden, noe han også lyktes med, bare for å ende med å bli drept av sine livegne på grunn av sin dårlige behandling av dem. Skjebnene på sykehuset, farens tyranniske behandling av kone, barn og undersåtter, og Dostojevskijs egen epilepsi, ga ham tidlig erfaring med lidelse og menneskelig elendighet. Han var et ensomt barn som leste mye. Allerede som 14-15-åring bestemte han seg for å bli forfatter.

I 1849, like etter gjennombrudd som forfatter med Fattige folk og Dobbeltgjengeren, ble han arrestert for revolusjonær konspirasjon, utsatt for en skinn-henrettelse etter ordre fra tsaren og deretter sendt til mange års tukthus i Sibir. Fengselsopplevelsene ga ham et litterært råstoff som han senere utnyttet. Lidelsens og ondskapens problem sto sentralt hos Dostojevskij.

Dostojevskij tilhører den russiske realismen, men i motsetning til for eksempel Tolstoj ligger Dostojevskijs realisme på det indre plan. Det er menneskesjelens drama han fremstiller. Hans dyptloddende menneskeskildring og psykologiske innsikt var forut for sin tid og pekte frem mot vår tid. I sin samtid sto han i skyggen av Turgenjev og Tolstoj, men ettertiden har fullt ut anerkjent hans moderne menneskeforståelse og forutseenhet når det gjaldt politiske retninger som stalinismen og nazismen. Dostojevskij er derfor på en helt annen måte aktuell i vår tid enn sine samtidige russiske kolleger, og bare Tolstoj kan gjøre ham rangen stridig som Russlands største forfatter.

Mens de andre betydelige russiske forfatterne var store naturskildrere, var Dostojevskij på hjemmebane i storbyen. «Leiegårdenes fattigdom og råskap, stanken av kål og avfall i baktrappene, gatenes trøstesløshe en dirrende varm julidag, kjellersjappenes ølskravl og fyllebetroelser, det unge menneskes ensomhet midt i stimmelen - alt dette ble Dostojevskijs spesielle doméne. Han følte at han var mer i pakt med sin tid enn hans store kolleger, som for ham representerte en periode i russisk litteratur som snart var ute. De tilhørte adelstradisjonen, hans de mer eller mindre proletariserte massene i storbyen», som det heter i Verdens litteraturhistorie.

I dette verkets omtale av Dostojevskij heter det også:
«Ved første blikk kan det virke forbausende at Dostojevskij bygde opp sine store bøker som kriminalromaner, enda de er livsanskuelsesverker hvor skikkelsene kjemper med hverandre på liv og død som inkarnasjoner av ideer. Når han løftet denne genren opp i ’finkulturen’, skyldtes det vel at han etter tukthus-årene ikke kunne ryste av seg forbrytelsens og forbryterens problem. Ved å konfrontere sine personer med den kriminelle handling kunne han komme helt ned til det nakne menneske, avdekke de dypeste drifter og støte fram til grensene for den menneskelige frihet. At han valgte kriminalromanens form, kan sikkert også bero på at spenningsmomentet, som han virtuost fremkaller med alle midler, ved retarderinger og foregripelser, mystifikasjoner og vill-leding av leseren, holder leseren fast, hvor kaotisk den verden enn er som han maner fram, og hvor mange plan han enn skyter inn over hverandre. For å holde sammen på sine kompliserte konstruksjoner anla han dessuten et dramatisk prinsipp: han førte handlingen gjennom en rekke sammenstøt, de såkalte skandalescener, fram til kulminasjonen i den endelige katastrofe.»

Den første av de store romanene, var Forbrytelse og straff (1866), også kjent som Raskolnikov etter hovedpersonen. Brødrene Karamasov var Dostojevskijs siste verk og i enhver forstand hans største. «Som så ofte før er det en roman om forbrytelse og straff, om ideer og karakterer som støter sammen i konflikter, om Guds og Satans kamp om sjelene. Selv historien er enkel nok. Det er et fadermord som setter handlingen i gang, og det dreier seg om oppklaringen av det. Det veldige stoffet holdes sammen ved at alle de impliserte i kriminaldramaet tilhører samme familie. Faren og hans sønner har foruten sin individuelle eksistens en symbolsk mening. De er igjen legemliggjørelse av ideer.» Det kan her innskytes at faren i Brødrene Karamasov har hentet atskillige trekk fra Dostojevskijs egen far.

Så mye om forfatteren og verket på dette stadiet. Denne presentasjonen av Dostojevskij er ikke grundig eller omfattende på noen måte, men det var det jeg følte jeg trengte som et lite grunnlag for å gå i gang.

Først da jeg hadde skrevet dette, gikk jeg i min egen hylle for å se hva jeg egentlig hadde av Dostojevskij. Jeg trodde jeg hadde bare Raskolnikov (Forbrytelse og straff) og Brødrene Karamasov. Det var for så vidt riktig, men jeg var ikke klar over at jeg hadde Brødrene Karamasov i to oversettelser, Olaf Brochs fra 1915 (Lanterne-utgave 1967) og Geir Kjetsaas fra 1993 (Solum Forlags utgave av Dostojevskijs samlede verker). I tillegg til disse hadde jeg riktignok også En forfatters dagbok, et utvalg presentert og oversatt av Geir Kjetsaa, Gyldendal 1980. Men så viste det seg at jeg også hadde noen bøker om Dostojevskij i hylla for russisk og øst-europeisk skjønnlitteratur. De skulle jo egentlig stått et helt annet sted. Det dreier seg om Geir Kjetsaa: Lutring gjennom lidelse, som nettopp handler om Brødrene Karamasov (Universitetsforlaget 1980), og en liten biografi på svensk av Hans Levander. Dermed slipper jeg å kjøpe noe tilleggslitteratur, slik jeg tenkte (browset litt på Amazon i går).
Jeg burde jo hatt Dostojevskijs samlede verker. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har det. Eller jo, kanskje. Jeg tror jeg aldri har likt det grafiske designet på Solums utgave av Dostojevskijs samlede.
Når det gjelder de to oversettelsene jeg har å velge mellom, velger jeg Brochs, blant annet fordi jeg mangler bind III av Kjetsaas. At Brochs er i to bind og Kjetsaas i tre, antyder nok at Brochs er noe forkortet. Det var ikke uvanlig tidligere. Men det få så være. Jeg er så glad i den gamle Lanterne-utgaven, så det blir den. Men det kan godt hende at jeg skal prøve å skaffe meg Dostojevskijs samlede.
Jeg har knapt kommet i gang med lesingen, den står foreløpig litt på vent mens jeg gjør meg ferdig med Jørn Lier Horsts Vinterstengt. Den skal jeg komme tilbake til.
Når jeg kommer skikkelig i gang med Brødrene Karamasov, skal jeg gjøre noe jeg ofte har tenkt på, men hittil aldri prøvd i praksis, nemlig å gjøre notater mens jeg leser, for å holde oversikten. Det vrimler jo av mennesker i russiske romaner, og navnene er fremmedartede. Men det med å ta notater underveis kan antagelig også være nyttig i andre sammenhenger, blant annet med tanke på bloggingen.

Til slutt bare noen ord om hvorfor jeg har tenkt å komme gjennom Brødrene Karamasov denne gangen. Først og fremst fordi jeg ganske enkelt har bestemt meg for det, og fordi denne motivasjonen har ligget og modnet lenge. Jeg har etter hvert fått mer og mer sans for kanonisk lesning og har for eksempel lest Ulysses, Krig og fred og Unge Werthers lidelser her i bloggen. Det å faktisk ha lest en verdensberømt bok mener jeg kan sammenlignes med å ha besøkt en av de store turistattraksjoner i verden, eller å ha sett et av de store kunstverk. Det er en spesiell opplevelse å ha opplevd noe med sine egne sanser, også i litteraturen.