Brødrene Karamasov

Ferdig med Brødrene Karamasov. Det tok meg vel bortimot et halvt år å komme gjennom denne klassikeren. Det føles godt av flere grunner. Først og fremst fordi det var en stor leseopplevelse. Og hver gang jeg har lest et stort kanonisk verk som dette, føler jeg at jeg har gjort en bragd. Brødrene Karamasov er en klassiker av den typen som alle kjenner og gjerne har meninger om, men som ikke fullt så mange rent faktisk har lest. Ulysses, Mannen uten egenskaper og På sporet av den tapte tid, er andre eksempler (av disse har jeg bare lest Ulysses).

Språket i Olaf Brochs oversettelse fra begynnelsen av forrige århundre, er tungt, kompakt og gammelmodig. Umulig å skumlese. Det minner i så måte litt om Ulysses, ikke fordi Dostojevskij har Joyces språklige og stilistiske akrobatikk, så langt fra, men fordi teksten må leses langsomt og oppmerksomt hvis man skal få det hele med seg. Dette er ikke språklig minimalisme, men maksimalisme, hvis det er noe som heter det. Dessuten er det jo et voldsomt omfang på dette verket.

Jeg har i tidens løp begynt på Brødrene Karamasov minst fire ganger, uten å komme lenger enn til klosterscenen. Da har jeg ikke orket mer, blant annet på grunn av alle personene og de fremmedartede navnene. Merkelig nok var dette ingen hindring denne gangen. Kanskje fordi jeg var så fast bestemt på å komme gjennom nå, men også fordi jeg oppdaget at persongalleriet absolutt var til å holde styr på. Mye er skrevet om dette verket, og jeg skal ikke prøve meg på noen form for analyse eller kloke ord. For meg handler lesing uansett om opplevelse. Denne gangen leste jeg ikke noe særlig tilleggslitteratur heller.

Men det kan jo være greit å vite at man så å si møter essensen av Dostojevskij i dette verket, hans hovedmotiver, som menneskenes ondskap og deres martyrium, hans medlidenhet med de pinte, med forbryterne, med hele det undertrykte russiske folk, en medlidenhet som med årene artet seg mer og mer som en mystisk tro på dette folkets frelsesgjerning i verden. For Dostojevskij er det imidlertid ikke så mye spørsmål som politiske problemer og løsninger som om religiøse. Det onde i verden har metafysisk, ikke sosial opprinnelse, og Dostojevskijs diktning kretser derfor omkring de tidløse spørsmål om frihet og skyld, ondskap og ansvar. Dostojevskijs realisme ligger nesten helt på det indre plan, han fremstiller menneskesjelens drama, og han hadde en uovertruffen evne til å levendegjøre sine ideer i form av psykologisk troverdige mennesker. Hans profetiske fantasi har forutsett mye av den livssynskrise som har rammet verden i vår tid.

Det gjør Dostojevskij, og ikke minst Brødrene Karamasov, interessant for en troende katolikk som meg, selv om Dostojevskij ikke hadde mye til overs for den katolske kirke (det er nettopp den som får gjennomgå i den berømte scenen med Storinkvisitoren).

Den ytre handlingen i Brødrene Karamasov dreier seg om en tyrannisk far som myrdes av en av sine 3 (egentlig 4) sønner, og den påfølgende rettssaken. Ordet far er i det hele tatt et svært sentralt ord i dette verket. Jeg har ikke sett dette betont i den litteraturen jeg har bladd i, men det må jo være noen som har tatt for seg dette. Dostojevskij hadde selv en tyrannisk far, som han neppe kan ha hatt et godt forhold til. Særlig under rettssaken blir det snakket mye om hvordan en god far skal være. Jeg undrer meg også litt over sluttscenen i verket, som også handler om en far, hva meningen kan være med den, om denne faren skal utgjøre en slags kontrast til far Karamasov.

Så mye (eller lite) om Brødrene Karamasov.

Det største aberet med å lese et så tidkrevende verk, er at man får lest lite annet, selv om jeg har tatt noen små avstikkere innimellom. Nå ser jeg frem til å ta igjen det forsømte. Men det er vel med lesing som med mye annet, at man får igjen i forhold til innsatsen. Brødrene Karamasov ga meg mye, og jeg kommer snart til å lese mer Dostojevskij.

 (Dette innlegget inneholder skjulte sitater fra boka Levende litteratur fra Gilgamesj til Bob Dylan, Den norske Bokklubben 1986.)