I flere innlegg de siste årene (jeg har snart drevet denne bloggen i seks år), har jeg tatt til orde for det jeg kaller «kanonisk lesing», det vil si fremhevet verdien av å lese det man kaller «verdenslitteratur». Eller klassikerne, om man vil. Gamle som nyere. Selv har jeg lest for eksempel James Joyces Ulysses, Forbrytelse og straff og Brødrene Karamasov av Dostojevskij og Krig og fred av Tolstoj. På leselisten står Anna Karenina, men jeg leker også med tanken på å gi meg i kast med På sporet av den tapte tid.
Slike bøker er det jeg kaller «leseprosjekter». Det er mye arbeid å komme gjennom dem. Et spørsmål som lett kan melde seg, er hvorfor. Hvorfor stri med sånne mastodonter, hvorfor bruke så mye tid på dem? Det finnes sikkert mange svar på det. For mitt eget vedkommende kan jeg anføre nysgjerrighet, fordelen av rent faktisk å ha lest dem hvis man skal diskutere dem, og selvsagt den personlige leseopplevelsen. Men ikke minst også det at de er en del av det vi kaller kulturarven, vår felles referanse- og begrepsverden. Og en del av det litt gammelmodige begrepet dannelse (som kanskje er i ferd med å få en renessanse?)
Marta Norheim tar for seg kanonisk lesing i sin siste bok Friksjonar (med undertittelen «Essay frå kulturelle grenseområde», Samlaget, Oslo 2011). «Kva skal ein så med dette?» spør hun, og sikter altså til klassikerne. «Kva slags kvalitet har dei sentrale, kanoniske tekstane som ofte blir lesne under tvang, det vil seie på skular, høgskular, universitet? Det er eit godt spørsmål. som ein gjerne seier når ein veit at det svaret ein kan gje, ikkje på nokon måte står i forhold til det veldige som spørsmålet rommar. Inne i spørsmålet: «Kva skal ein med verdslitteraturen?» ligg det skjult ei heil mengd med andre spørsmål, som «Kva er det som formar identiteten til eit menneske?», «Kvar kjem metaforane i eit språk frå?», «Kva for rolle spelar dei store historiene når vi skal forstå og forsone oss med vår eiga personlege historie?», «Korleis forklarer vi tabu i vår kultur?» i tillegg til meir nøkterne spørsmål av typen: «Finst det nokon som har hatt det slik som eg?», «Finst det nokon som har hatt det verre enn eg?» Kanskje til og med: «Korleis skal eg leve?» men heilt sikkert: «Korleis skal eg i alle fall ikkje leve?»
Slike ting. Vi er liksom ikkje på det prosaiske eller kvardagslege eller på statsbudsjett og fireårsperiodar og pensumlistenivå, sjølv om alt dette også har med saka å gjere. Kvardager og pensumlister skal ein ikkje kimse av, og ikkje pengar heller. Sånn er det, høgt blandar seg med lågt, og det gjeld også inne i den kanoniserte litteraturen. Ein treng ikkje gå til underhaldningslitteraturen for å finne lågtflygande handlingar eller til triviallitteraturen for å finne det trivielle. Ofte finn ein tvert om vel så høge saker i triviallitteraturen som i kulturarven, der det høge og det låge lever side om side. Meininga med det heile og nyrestein. Kvar går vegen til fred i sinnet, og kvar er nærmaste skjenkestove. Det er i det heile påfallande når ein myser innom verdslitteraturen, han er ofte svært konkret, kroppsleg, endåtil grotesk. Gud formar Adam av jord og blæs liv i han gjennom nasen. Helten Odyssevs og mennene hans kryp ut av hola til kyklopen under kvar sin sau (!) De veldige kjempene Gargantua og Pantagruel, som Rabelais levandegjorde i fem bøker på 1500-talet, bruker alle kroppsopningar svært aktivt. Den klassiske litteraturen er ikkje «høg» i tydinga heva over kroppslege funksjonar og drifter, snarare tvert imot. Romeo og Julie handlar om to tenåringar som forelskar seg, men foreldra protesterer mot alliansen, noko ungdomane reagerer kraftig på. Ikkje særlig original historie, spør du meg, likevel overlever dramaet generasjon etter generasjon. Kva er det som gjer denne slitestyrken? Korleis kan det ha seg at noko som er skrive for 500 eller 2000 år sidan, kan tale til oss? Det ville vere hybris å gje eit universelt svar på det. Men det er heilt klart ikkje nok å ha ei god historie eller eit godt tema. Måten historia er fortald på frå ordval via setningar og til komposisjon er vesentleg. Og så må det vere noko der som gjer at du ikkje er ferdig med det etter å ha lest siste side. At verket allerie har fått ei lang historie når du og eg les det, har sjølvsagt også noko med saka å gjere: Det står «kvalitet» med store bokstavar over dei kanoniserte tekstane.»
4 kommentarer:
Jeg er nå ferdig med Célines "Reisen til nattens ende", og den var svært fornøyelig. Vet ikke om den regnes som en nyere klassiker, men den burde det.
Ja, herlig bok. Tror trygt den kan regnes som en moderne klassiker.
Jeg er en av de norsklærerne som kjemper for at elevene skal lese deler av den norske litteraturarven på skolen, og jeg gremmer meg over at dette ikke er spesifisert i læreplanen. Horribelt!
Det handler om så mye. Folk som vokser opp i Norge og skal være en del av det norske samfunnet har fordeler av å ha en felles plattform. Det handler om både historie, litteratur og annen kultur. Jeg tror vi som har vært voksne lenge ikke kan forestille oss hvor viktig den felles kulturarven er, og hvor annerledes alt ville være om de som snart skal bli voksne ikke skulle ha disse felles referanserammene.
En annen ting er altså at denne litteraturen treffer, - og der sliter jeg med å bli trodd av folk utenfor klasserommet. Men jeg har altså vært norsklærer i tretti år, og vet hva jeg snakker om. Så sent som i fjor diskuterte mine elever heftig om Nora bedrev en slags form for prostitusjon når hun klenget seg innpå Helmer i den hensikt å få penger, og da vi leste et utdrag fra Villanden, begynte en av elevene mine å gråte. Hjalmars avvisning av Hedvig traff et sårt punkt, og jammen ble det ikke en litterær samtale av det også.
Nå er det sommerferie, men denne debatten tar jeg aldri ferie fra.
Hege: Takk for fin kommentar, og at du nevner den norske litteraturarven spesielt. Den blir ikke eksplisitt nevnt i innlegget, men omfattes selvsagt i like høy grad av det som oversatt litteratur.
Legg inn en kommentar