16. september 2012
Anna Karenina-føljetongen
Den svenske skuespilleren Alicia Vikander spiller den unge fyrstinne Kitty Sjtsjerbatskaja i den nye filmatiseringen av Anna Karenina. Hun spiller også dronning Caroline Mathilde i den nye danske storfilmen En kongelig affære.
Etter lunsjen drar Levin samme kveld til aftenselskap i Kittys hjem. Han ankommer tidlig for å få litt tid alene med Kitty slik at han kan fri til henne. Men han har altså en rival i grev Vronskij.
«Fyrstinne Kitty Sjtsjerbatskaja var atten år. Dette var henne første vinter i selskapslivet. Hun hadde gjort større lykke enn begge sine elder søster og endog større lykke enn moren hadde ventet. Ikke nok med at de unge herrer som danset på Moskvas baller, nesten alle var forelsket i Kitty, men allerede denne første vinteren dukket det opp to seriøse partier: Levin og, så snart han var reist, grev Vronskij.»
Kittys foreldre har alvorlige samtaler om de to beilerne, samtaler som går over i regulære tretter. Fyrsten holder på Levin, mens moren ønsker et bedre parti for datteren, det vil si Vronskij. «Moren likte ikke Levins bisarre og skarpe meninger, hans ubehjelpelige oppførsel i selskapslivet som hun trodde skyldtes stolthet, og det som for henne måtte fortone seg som et villmannsliv ute på landet blant fe og bønder.»
Levin er en meget velstående godseier, men foretrekker altså livet på landet, og er ikke interessert i karriere eller posisjoner eller et liv i mondene kretser. Vronskij derimot «tilfredsstillet alle morens ønsker. Meget rik, intelligent, fornem, vel inne i en militær hoffkarriere og dessuten et fortryllende menneske. Noe bedre kunne man ikke ønske seg.» Og at han har alvorlige hensikter angående Kitty er, ifølge moren, hevet over tvil. Levin ankommer tidlig og oppnår det han vil i første omgang, nemlig å få en stund alene med Kitty før aftenselskapet, et selskap hvor begge de to beilerne skal være til stede. Kitty skjønner at Levin kommer tidlig for å fri til henne, men er delt når det gjelder de to.
«Hun følte at denne aftenen, da de to skulle treffes for første gang, ville bli bestemmende for hennes skjebne. Og hun så dem stadig for seg, snart hver for seg, snart sammen. Når hun tenkte på fortiden, dvelte hun glad og rørt ved minnene om sitt forhold til Levin. Barndomserindringene og minnene om Levins vennskap med hennes avdøde bror ga hennes forhold til ham et eget poetisk skjær. At han elsket henne, og det var hun sikker på, smigret og gledet henne. Og det var så godt å tenke på Levin. Men i minnene om Vronskij blandet det seg noe tvungent, enda han så absolutt var en dannet og rolig mann; det var akkurat som om de var noe uekte - ikke ved ham, han var svært liketil og snill, men ved henne selv. Sammen med Levin følte hun seg derimot fullstendig klar og rolig. Men til gjengjeld så hun for seg de mest strålende og lykkelige perspektiver så snart hun tenkte på sitt fremtidige liv sammen med Vronskij; et liv sammen med Levin lå for henne i tåke.»
Levins kjærlighetserklæring gjør et voldsomt inntrykk på henne, hennes sjel strømmer over av lykke, men det varer bare et øyeblikk, for så tenker hun på Vronskij, og Levin får nei, det svaret han har fryktet og kanskje forventet. Aftenselskapet går sin gang, Levin holder ut så lenge han kan, fyrsten (Kittys far) omfavner ham og snakker med ham uten å legge merke til Vronskij, og Kitty skjønner ikke hvordan faren kan være så uvennlig stemt overfor Vronskij. Levin ser endelig sitt snitt til å komme seg ut, og det siste minnet han har fra dette aftenselskapet, er Kittys lykkelige, smilende ansikt da Vronskij ber henne med på ball.
Da Kitty har lagt seg, blir hun liggende lenge uten å få sove. Hun er usikker på om hun har gjort det rette valget. Lykken blir forgiftet av tvil. Og moren og faren har en ny krangel. Faren er rasende over det han karakteriserer som hustruens tåpelige ekteskapsmakeri. Fyrsten er klar i sin sak: «Jeg ser en mann med alvorlige hensikter, det er Levin, og jeg ser en løs fugl, denne døgenikten som bare er ute etter moro.» Ingen tvil om at det er fyrsten som ser klart her. I det neste kapitlet får vi vite litt om hvordan Vronskij tenker og ser på ekteskapet, og han virker ikke akkurat seriøs.
Dagen etter drar Vronskij til stasjonen for å møte moren. På stasjonen treffer han Oblonskij, som venter søsteren med samme tog.
«Å, er det fru Karenina?» spør Vronskij.
«Du kjenner henne, ikke sant?»
«Jo, jeg kjenner henne visst. Eller nei ... Sant å si husker jeg ikke,» svarte Vronskij distré, ved navnet Karenina fikk han en tåket forestilling om noe stivt og kjedelig.
To sentrale ting kommer nå til å skje ganske snart, så vidt jeg skjønner, nemlig at Vronskij og Anna møtes for første gang i boken, og så denne fatale ulykken de blir vitne til på stasjonen, som jeg vet er en berømt scene fra boken. Spenningen stiger.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar