Den uforståelige tittelen

En boktittel som har voldt meg mye hodebry gjennom årene, er Goethes Valgslektskapene, eller Die Wahlverwandschaften som den heter på originalspråket. Hva i all verden er et valgslektskap? har jeg spurt meg selv, men uten noen gang å gjøre et seriøst forsøk på å finne det ut. I dag kom svaret nærmest flytende på en fjøl, jeg bare strakte ut hånden og grep en bok i bokhylla i leiligheten hvor jeg for tiden befinner meg, paradoksalt nok i Berlin, altså i Goethes hjemland, hvis vi ser bort fra at statsdannelsen Tyskland, slik vi kjenner den i dag, ikke eksisterte i Goethes tid.

Boken jeg grep, var den kjente tyskoversetteren Sverre Dahls Wien og Weimar, «en guidet tur i Sentral-Europa med en av Norges fremste formidlere av tyskspråklig litteratur». En litterær tur, for å være mer presis. Først leste jeg litt om Thomas Bernhard under bokens første del om østerrikske forfattere, og så slo jeg opp på Goethe for å se om det sto noe interessant om ham. Og det første øynene mine falt på, var dette:

«Det første som forundrer ved romanen Die Wahlverwandschaften (Valgslektskapene), er tittelen. Goethe, som så avgjort mente at natur og menneske ikke var to adskilte verdener, overtok her et begrep fra sin tids naturvitenskap. «Wahlverwandschaften» er et uttrykk som ble preget av den svenske kjemiker Torben Olof Bergmann (1753-84) i tittelen på verket De attractionibus electivis (1755, oversatt til tysk 1785). Og i Norsk Riksmålsordbok (1975) finner vi den norske versjonen av begrepet forklart slik: «valgslektskap, (eft. ty. Wahlverwandschaft, 1) kjem., foreld., affinitet, to ell. flere stoffers tilbøyelighet til å inngå forbindelse (efter eldre teori forklart ved deres ’slektskap’). 2) litt., mest foreld., gjensidig tiltrekning, sympati mellom personer som ikke er beslektet: det er vel valgslektskab som gjør at vi kommer så ypperlig overens. (B. Ibsen: De tre)» Affinitetsprinsippet går altså i korthet ut på at når kjemikeren lar to forbindelser ab og cd virke på hverandre, så oppstår det enten ingen forandring eller en adskillelse og en ny forbindelse ac og bd. 

Overført til det menneskelige plan i Goethes roman får tilfeldigheten - skjebnen, en høyere nødvendighet? - det adelige ekteparet Eduard og Charlotte til å invitere en gammel venn, kapteinen, og den unge piken Ottilie til sitt landlige slott. Da trekkes den impulsivt romantiske Eduard og den skjønne, jomfruelige Ottilie mot hverandre, og det samme skjer mellom den rolige, fornuftige Charlotte og den mandige, praktisk anlagte kapteinen. Inngåelsen av de nye forbindelsene hindres imidlertid av en rekke moralske overveielser omkring ekteskapet og av flere «skjebnesvangre» begivenheter - både den menneskelige bevissthet og «naturen - særlig i form av det «kaotiske» vannelementet - som griper inn. Ekteskapsbruddet foregår mer som en «tankesynd» enn som gjennomført utroskap. Likevel får Eduards og Charlottes barn kapteinens trekk og Ottilies øyne da foreldrene under unnfangelsen tenkte på disse to - og barnet må dø. Ottilie, som var uforsiktig under en båttur, påtar seg skylden for at barnet druknet, og hun går inn i en botsprosess som fører henne i døden. Eduard dør også langsomt hen. Romanen er blitt beskrevet som Goethes eneste egentlige tragedie.»

Vel, da vet jeg det. Da vet jeg hva valgslektskap er, og jeg vet hva Goethes roman handler om. Det er for øvrig Sverre Dahl som har oversatt den til norsk. Om jeg kommer til å lese den, er tvilsomt. Forrige gang jeg prøvde meg på Goethe, var det Wilhelm Meisters vandreår? måtte jeg rett og slett gi opp. Den gikk fullstendig på tomgang i mine øyne. Hvor stor var Goethe som forfatter egentlig? Han har jo en voldsom posisjon, men onde tunger vil ha det til at det var hans liv som var hans største prestasjon. Nå ja, en viss kreditt må han vel ha for Unge Werthers lidelser i det minste, den var i hvert fall leseverdig nok i mine øyne, men utover disse erfaringene har jeg ikke forutsetninger for å vurdere Goethe som forfatter. Men som sagt: I kveld fikk jeg svar på hva valgslektskap er.

PS Dahls bok virker veldig interessant, jeg tror den er rene gullgruven for alle som er interessert i tyskspråklig litteratur. Visste du forresten at tysk er Europas mest utbredte språk, altså det språket som snakkes av flest mennesker? Nå kan du angre på at du ikke valgte tysk på skolen.Og apropos tysk gjør jeg nok en gang oppmerksom på DENNE bloggen, Tyskbokhylle, skrevet av en norsk tyskprofessor.