Ingenting å legge brett på

En dansk Facebook-venn, forfatteren Katrine Marie Guldager, hadde nylig følgende melding på veggen sin:

har købt sin første e-bog og er ikke fan! Hvordan skal man skrive i margenen, lave æselører, og i det hele taget bemægtige sig teksten med pletter og uheldigheder? Nej, der er kun en halv oplevelse. #holdermigtilpapirudgavenfremover

Det kunne nesten vært mine egne ord, bortsett fra at jeg ennå ikke har kjøpt min første e-bok. Men på Norsk Oversetterforenings høstseminar i år fikk jeg demonstrert både lesebrett og nettbrett, så nå vet jeg i hvert fall hva dette er, og jeg vet forskjellen på dem. Men ga det meg lyst til å lese bøker på skjerm? Overhodet ikke. Som min Facebook-venn holder jeg meg til papir i uoverskuelig fremtid.

Folk jeg kjenner, som bruker lesebrett, sier at det er så praktisk når de er ute og reiser, drar på jobb etc, fordi det er lite og de kan ha mange bøker på det. Vel, jeg ser ikke noe upraktisk med papirbøker. Nå reiser jo ikke jeg på jobb, siden jeg jobber hjemme hos meg selv, omgitt av tusenvis av bøker. Og når jeg er ute og reiser, kjører jeg som regel bil, og da kan jeg ikke lese. Ikke hører jeg lydbøker heller, jeg hører på radio eller CD. Men når jeg er i en situasjon hvor jeg har tid til å lese, for eksempel på et venterom, har jeg alltid en bok i lommen. Jeg skjønner ikke hva som er upraktisk med det. Den bruker ikke strøm, det skjer ingenting om jeg mister den i gulvet, etc. Og jeg trenger ikke mer enn én bok av gangen. Anna Karenina, som jeg leste nå i høst, var med meg både til Berlin og København.

Nå skal ikke dette forstås slik at jeg mener alt var bedre før, og at det gamle er best. Overhodet ikke. Nå er jeg riktig nok ingen teknologi-frik, men jeg har heller ikke noe imot ny teknologi, selv om jeg sjelden er blant pionerene. Jeg vil gjerne se ting an først, og aller viktigst - jeg må føle et reelt behov. Jeg føler overhodet ikke noe behov for å lese på skjerm. Jeg synes jeg har mer enn nok av dingser og ledninger og ladere og fanden og hans oldemor med digitalkameraene og PC-ene mine og smarttelefonen min. Alle disse tingene har jeg bruk for. PC-en lever jeg av. Men lesebrett har jeg ikke bruk for. Jeg kan ikke se at det ville berike mitt lesende liv på noen som helst måte.

En vanlig bok (jeg nekter å kalle det en papirbok fordi det for meg blir en pleonasme) er nærmest en slags levende gjenstand for meg, det er noe med den taktile nytelsen av papiret, lukten (bøker lukter forskjellig, akkurat som mennesker og dyr), og den visuelle nytelsen, det vil si gleden over synet av en bok, omslagsdesignet og typografien og hele greia, lyden av bøker, når man blar i dem, legger dem fra seg.

Og ikke minst, nå som jeg er i ferd med å få bygget enda flere skreddersydde, veggfaste bokhyller i huset mitt – gleden over bøkene som står der på rekke og rad, som en synlig og følbar revy over mitt lesende liv, ja, over livet mitt i det hele tatt (og mine forfedres, helt tilbake til oldefars, et tidligere innlegg om oldefars bøker HER), alltid klare til å bli tatt ut og lest i, med sine bruksspor, med sine kommentarer og understrekninger, med alle minnene som er knyttet til dem.

Ingen skjerm kan erstatte dette.