30. desember 2012
Store forventninger
TV-filmatiseringen av Store forventninger er til ende, og ved en skjebnens tilskikkelse fikk jeg sett alle tre episodene. Jeg er enig med Aftenpostens anmelder i at det var en storslått affære, som alltid, kan man vel nesten si, når BBC griper fatt i et materiale som dette.
Men alle kvaliteter til tross, jeg foretrekker likevel boken og de indre bildene som lesningen danner. Kanskje begår jeg en feil ved å forvente at filmatiseringen skal være det samme som boken, i stedet for å godta at filmatiseringen er en annen måte å fortelle den samme historien på. Men det er uansett boken som er den riktige historien, the real thing.
Aftenpostens anmelder sa at filmatiseringen på flere steder avvek fra boken. Det er en stund siden jeg leste den, så jeg hadde ikke detaljene så klart i hukommelsen at jeg kunne si nøyaktig hvilke steder dette var. På meg virket det som om serien var ganske tro mot boken. Men sluttscenen reagerte jeg litt på. Her kunne det virke som om Pip og Estella omsider fikk hverandre og levde lykkelig sammen til sine dagers ende, men det er en fordreining av boken.
Nå kan man riktignok si at seriens sluttscene er litt åpen, men bokens slutt er ganske klar. Pip og Estella møtes igjen en siste gang, i ruinene av Miss Havishams eiendom (Satis), men bare for å skilles for godt. Den eneste fysiske kontakten mellom dem ved denne anledningen, er at Pip tar henne i hånden. De forsones med hverandre, de er venner, men de kommer aldri til å se hverandre mer.
Noe av det som går tapt i en filmatisering, er den språklige rikdommen (beklager, nå sammenligner jeg med boken igjen). Her er noen tilfeldige bruddstykker (min norske versjon av Store forventninger, i serien Bokklubbens Verdensbibliotek, er oversatt av Ragnhild Eikli):
Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopleys grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere -- de ni tallene -- som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.
Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem.
Helt siden mennesket begynte med klær, har det antagelig aldri forekommet at et nytt og etterlengtet plagg har maktet å leve opp til forventningene.
Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter.
Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.
Gjennom hele livet kommer våre største svakheter og nedrigste sider best til syne overfor dem vi forakter aller mest.
Livet er fullt av avskjeder.
Av alle bedragere på denne jord er det ingen som kan måle seg med selvbedrageren.
Tiden gikk, slik den har for vane å gjøre.
Du skal ikke tro på sannsynligheter; tro på håndfaste bevis. Bedre leveregel finnes ikke.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar