Høytlesing hos Proust

«Mor satte seg ved siden av sengen min; hun hadde valgt François le Champi, som med sitt rødlige bind og uforståelige titel syntes å besidde en helt spesiell karakter og en gåtefull tiltrekningskraft. Jeg hadde ennu aldri lest virkelige romaner. Men jeg hadde hørt at George Sand skulle være typen på en virkelig romanforfatter, og det gjorde at jeg i François le Champi allerede så for meg noe udefinerbart og skjønt. Selv forfatterens bevisste forsøk på å tenne vår nysgjerrighet eller medlidenhet, eller også visse uttrykksmåter som er ment å skulle vekke sorg eller melankoli, og som en noenlunde erfaren leser gjenkjenner som vanlige litterære virkemidler, fortonet seg for meg - for i mine øyne var en ny bok ikke en ting blant mange andre, men et enestående fenomen, som bare hadde sin værensgrunn i seg selv - som en berusende utstråling av den essens som var særegen for François le Champi. Bak disse begivenheter hentet fra en nær hverdag, disse ting og ord som jeg kjente så godt, følte jeg en egen aksent, en ny og merkelig tone. Handlingen utviklet seg; den forekom meg så meget mere dunkel som jeg i denne tiden ofte kunne sitte og vende den ene siden i en bok efter den andre mens jeg drømte om helt andre ting. Og til de tomrom som denne distraksjon skapte i historien, føyet det seg også den omstendighet når det var mor som leste høyt for meg, at hun hoppet over alle kjærlighetsscenene. Alle de forbausende forandringer som finner sted i forholdet mellom møllerkonen og gutten, og som utelukkende har sin forklaring i utviklingen av en gryende kjærlighet, forekom meg derfor å være preget av et dypt mysterium, hvis kilde jeg gjerne forestilte meg måtte være å finne i dette ukjente og milde navn «Champi», som uten at jeg visste hvorfor ikledte den unge gutten som bar det med sin friske, purpurrøde og inntagende farve. Om min mor var en utro oppleser, var hun imidlertid også, når det dreiet seg om verker hvor hun fant gjenklangen av en ekte følelse, en vidunderlig oppleser, ved sin enkle og lydhøre fortolkning, og ved sin stemmes skjønne og milde klang. Selv i det virkelige liv, når det var levende mennesker og ikke kunstverk som slik vakte hennes medlidenhet eller beundring, var det gripende å se med hvilken respekt hun renset sin stemme, sine bevegelser, sine ord, i det ene øyeblikk for en munter tone som kunne ha såret en mor som en gang hadde mistet sitt barn, i det annet for en hentydning til jubileums- eller fødselsdagsfeiring som kunne ha minnet en gammel mann om hans høye alder, eller for en triviell bekymring som kunne ha kjedet en ung videnskapsmann. Når hun leste George Sands prosa, som alltid utånder dette hjertelag, denne moralske kvalitet som mor hadde lært av min bestemor å sette høyere enn alt annet i livet, og som jeg først meget senere skulle lære henne å ikke sette over alt annet i litteraturen, passet hun på samme måte på å rense sin stemme for enhver smålighet, enhver kunstighet som kunne ha hindret den i å motta denne mektige flom; hun ga av all sin naturlige ømhet, hele den fyldige sødme som var påkrevet, til disse setningene som var som skrevet for hennes stemme, og som fullstendig inngikk og fant plass i hennes følsomhets register. For å kunne gjengi dem i den tone som var deres, gjenfant hun nettopp den emosjonelle klangbunn som ligger til grunn for dem og som har diktert dem, men som ordene ikke angir; i kraft av den dempet hun underveis enhver kantethet i verbenes konjugasjoner, forlenet imperfektum og passé défini med all den sødme som er tilstede i godheten, all den melankoli som rommes i kjærligheten, ledet den foregående setnings slutt opp mot den kommende setnings begynnelse, alt mens hun snart fremskyndet, snart saktnet stavelsenes gang slik at de, selv om deres antall var vekslende, gled inn i en enhetlig rytme: hun pustet inn i denne så almindelige prosa et slags forlenget følelsesmessig liv.»

På sporet av den tapte tid 1 - Veien til Swann, 1. del, Combray
Oversatt av Anne-Lisa Amadou Se også DETTE tidligere innlegget om høytlesing.