På togtur med Marcel

Jeg leser og jeg leser Proust. Jeg er nesten imponert over mitt eget tempo - i går kveld begynte jeg på bind 4 i den norske utgaven. Det vil si andre del av den andre av verkets syv hovedinndelinger; I skyggen av piker i blomst II. Til nå har jeg lest om jegpersonens tilbakeblikk på barndommens ferier i Combray, deretter forteller han som ung mann om livet hjemme i Paris, hvor han inngående skildrer sosietetens liv, særlig den velstående Swanns kjærlighet til den meget tiltrekkende, men angivelig noe lettlivede Odette. I neste bolk er Odette plutselig blitt Madame Swann, og det dreier seg nå om jegpersonens forhold til familien Swann, i særdeleshet datteren Gilberte. Dette forholdet tar slutt, og I skyggen av piker i blomst II begynner med at jegpersonen drar på sommerferie til kystbyen Balbec i Normandie (virkelighetens Cabourg) sammen med bestemoren.

Jeg tror det er Langeland som påpeker at Proust er en stor humorist, og reisen til Balbec er så morsomt beskrevet at jeg nesten fikk assosiasjoner til Tre mann i en båt. Nevroser og hypokondri folder seg her ut i full blomst, for ikke å snakke om morsbindingen.

Så lenge den persiske kirken i Balbec, oversprøytet av skumdriv fra stormen, bare var et syn jeg betraktet fra dypet av min seng, var det fra mitt legemes side ikke kommet noen innsigelser mot denne reisen. De inntraff først da det hadde forstått at det skulle være med på turen, og at man om aftenen på ankomstdagen ville ledsage meg til et værelse som var «mitt», og som jeg ikke kjente. Dets protest hadde vært spesielt heftig fordi jeg dagen før avreisen hadde fått vite at mor ikke kom til å bli med oss [...]

Bestemoren vil gi reisen et historisk sus ved å ta den samme ruten som Madame de Sévigné gjorde i sin tid, dels med tog, dels med vogn, «men bestemor var blitt nødt til å oppgi denne planen, efter påbud fra min far som visste at når hun organiserte en forflytning med henblikk på å få den til å avgi det størst mulig åndelige utbytte, måtte man regne med et betydelig antall forvekslede tog, forsvundne kofferter, halsesyker og misforståelser».

Man skal altså reise med tog hele veien. Og tog er jo ikke jegpersonen helt fremmed, siden hans yndlingslektyre er togtabeller. «Vi skulle altså rett og slett forlate Paris med dette tretten toogtyve-toget som jeg syntes jeg kjente ut og inn, så ofte jeg hadde funnet det frem i togtabellen hvor det hver gang ga meg ikke bare fornemmelsen, men nesten også den lykksalige illusjon av oppbrudd.»

Moren følger dem på stasjonen, og plutselig er oppbruddet ikke lenger en lykksalig illusjon. «Under påskudd av travelhet med de mange gjøremål i det nye huset - men i virkeligheten for å spare meg for denne opprivende form for avskjed - ville hun endog ikke bli på stasjonen til toget skulle gå, men hadde besluttet å forlate oss før dette tidspunkt da oppbruddet - som inntil da hadde vært kamuflert under mengden av travle forberedelser hvorav ingen er definitivt uopprettelige - plutselig forekommer helt uutholdelig, dette tidspunktet da adskillelsen ikke lenger er til å unngå, da den fremtrer i alt sitt omfang, konsentrert i et endeløst øyeblikk av maktesløst, ytterste klarsyn.»

For å unngå eventuelle kvelningsanfall [dvs angst] har legen rådet ham til å innta en kraftig dose med øl eller konjakk ved avreisen. Dette mishager bestemoren, men da jegpersonen utbryter: «Hva, du vet hvor syk jeg er, du vet hva legen har sagt,» mildnes hun og sier at selvsagt må han få seg noe å drikke hvis det kan hjelpe ham. Og når jeg nå allikevel gikk og drakk altfor meget i baren på toget, var det fordi jeg følte at jeg ellers ville fått et forferdelig anfall, og det ville tross alt være verre for henne.

Bestemoren vil ha ham til å slappe av og sove, men jegpersonen er altfor opptatt av å betrakte alt mulig både inni og utenfor toget, alt fra landskap til hvordan solen lister seg inn gjennom glipen i gardinet og brer seg ut over dørens polerte ekepanel og stoffet på benkene.
 «En gammel konduktør innfant seg og ba om billettene våre. Sølvglansen fra metallknappene på uniformen hans unnlot ikke å gjøre inntrykk på meg.»

Dessuten vil han gjerne snakke, mens bestemoren vil ha ro. «Så snakket jeg til henne igjen, men det lot ikke til å glede henne. Jeg selv derimot følte stor glede ved lyden av min egen stemme, som over de aller minste, nesten umerkelige bevegelser i mitt eget legeme. Derfor prøvde jeg også å trekke dem ut, jeg dvelte lenge ved hvert ord jeg uttalte, og følte at hver gang jeg lot blikket falle på et nytt sted, var det et godt sted som jeg gjerne kunne betrakte i det uendelige.»

Bestemoren forlater toget for å besøke noen venninner underveis. Jegpersonen reiser videre og tilbringer natten om bord. Togets bevegelser virker beroligende på ham, «de opphevet søvnløshetens sentrifugale bevegelse ved å utsette den for et motsatt trykk, som holdt meg i likevekt, og der min ubevegelighet, og snart også min søvn, følte seg båret av sted med den samme følelse av velvære som jeg ville hatt om min hvile hadde skyldtes mektige naturkrefters årvåkne påpasselighet der jeg et øyeblikk hadde vært inkarnert for eksempel i en fisk som sover i dypet og slumrende bæres frem av havets strømmer, eller i en ørn som seiler i luften med stormen som eneste støtte».

Deretter opprinner en ny dag: «Soloppganger er en ledsagende omstendighet ved lange togreiser, på lik linje med hårdkokte egg, ukeblad, kortstokker, og elver der båter strever seg oppover uten å komme av flekken.»

På en ensomt beliggende stasjon går en pike langs vognene og tilbyr kaffe med melk til de passasjerene som er våkne. Jegpersonen blir sterkt betatt. «Livet ville ha forekommet meg vidunderlig om jeg bare hadde kunnet tilbringe hver time på dagen sammen med henne, om jeg hadde kunnet følge henne ned til elven, inn til kuene, opp til toget, være ved siden av henne bestandig, føle at hun visste om meg, at jeg hadde en plass i hennes tanker. Hun skulle ha innviet meg i landlivets gleder, og i morgentimenes.»

Men før han får vinket henne bort til seg, kjører toget videre. Mot Balbec, et nytt og ukjent sted med nye og ukjente prøvelser.