Jakten på Olaf G.

Egentlig leser jeg nå bare Proust, for jeg tenker at På sporet av den tapte tid bør leses i sammenheng for å oppleve helheten i verket. Forhåpentligvis blir jeg ferdig i løpet av sommeren. Men her om dagen var jeg en tur innom biblioteket for å undersøke noe, og da skjedde det som av og til skjer, nemlig at en bok bare havner i hånden på meg og forlanger å bli lest.

Denne gang var det tegnerparet Fiske/Kvernelands biografi om sin for lengste henfarne og myteomspunnete tegnerkollega Olaf Gulbransson, en av Norges aller største på sitt felt.

Til nå har jeg egentlig ikke hatt noe forhold til tegneserier, i hvert fall ikke tegneserier i mer moderne og avansert form slik vi snakker om her. Men tegneserier utgjør jo så absolutt en del av min lesehistorie; jeg vokste opp med Donald, fikk mitt første møte med klassikerne via Illustrerte Klassikere og leste i sin tid Tintins samlede høyt for sønnen min til stor fornøyelse for oss begge. Men siden har jeg ikke befattet meg med tegneserier. Ikke før nå.

Jeg er venn med Kverneland på FB og har på den måten fulgt med på hans og Fiskes produksjoner, uten at det har vekket min interesse som leser. Men det lå nok allikevel i bakhodet da jeg, i et helt annet formål, bladde gjennom en kasse med tegneserier på biblioteket og plutselig sto med Kverneland/Fiskes Olaf G. i hånden. Som jeg tok med hjem.

Det var en fantastisk leseopplevelse. Sprø og humoristisk, men samtidig fungerte den knallgodt som biografi. Olaf Gulbransson har for meg bare vært et navn i kunsthistorien, og jeg har hittil visst lite annet om ham enn at han var inngiftet i Bjørnson-familien og at han var en gudbenådet og berømt tegner, især for det tyske satirebladet Simplicissimus (Gulbransson levde og arbeidet i Tyskland det meste av livet og var blant annet professor ved kunstakademiet i München). Kverneland/Fiske ga meg et helt annet kjennskap til ham.

Jeg sier som på Tronsmos nettside: «For de som ennå ikke har oppdaget Fiske / Kverneland: Få ut fingern! Detta er stor Kunst!»
Man kan også godt si om Olaf G. som det sto i anmeldelsen av Kvernelands tegnede Munch-biografi i Bokmagasinet nylig: «Resultatet er både lærerikt og hysterisk underhaldande.»
Selv er jeg stygt redd for at jeg har fått et nytt samleområde. Munch, Schwitters og kanon-albumene står for tur og vil, sammen med Olaf G., etter hvert finne veien til mine hyller.

Kverneland ved Tegernsee, Olaf G.s tyske hjemtrakter.