«Jeg begynte å kjenne nyansene i den aristokratiske
vennlighets tause eller talende sprog, en vennlighet som er glad for å helle
litt balsam på underlegenhetsfølelsen hos dem den rettes mot, men allikevel ikke
så meget at den forsvinner, for i så fall ville den miste sin
eksistensberettigelse. «Men De er da vår likemann, om ikke mer,» syntes
Guermantene å si med all sin ferd, og de sa det på den hyggeligste måten, for
at man skulle elske dem, beundre dem, men for all del ikke tro dem; om man
innså denne vennlighetens fiktive karakter, var man i besiddelse av det de
kalte god oppdragelse, trodde man at vennligheten var reell, var man en
ubehøvlet person. Ikke lenge efter fikk jeg for øvrig en belæring som med all
mulig tydelighet fullendte min innføring i den aristokratiske vennlighets
rekkevidde og grenser. Det var ved en formiddagsmottakelse som hertuginnen av
Montmorency holdt for dronningen av England; det hadde dannet seg en hel liten
kortesje foran bordet med forfriskninger, og i spissen vandret dronningen ved
hertugen av Guermantes’ arm. Selv ankom jeg akkurat da. Med sin ledige hånd
vinket hertugen til meg og gjorde på minst førti meters avstand en serie
vennskapelige tegn som så ut til å bety at jeg kunne nærme meg uten frykt, at
jeg ikke ville bli spist levende istedenfor de små ostesnittene på bordet. Men
jeg begynte å bli fullbefaren i hoffenes sprog, og istedenfor å gå så meget som
et skritt nærmere, bukket jeg dypt på førti meters avstand, uten et smil, slik
jeg ville ha gjort overfor en person jeg knapt kjente, hvorpå jeg beveget meg
videre i motsatt retning. Om jeg hadde skrevet et litterært mesterverk, ville
Guermantene ikke ha æret meg mere for det enn for dette bukket. Ikke bare ble
det registrert av hertugen, skjønt han den dagen måtte hilse på over fem hundre
personer, men også av hertuginnen som efterpå hadde truffet min mor og fortalt
henne om det, vel å merke uten å tilføye at jeg hadde vært altfor beskjeden og
at jeg burde ha kommet nærmere. Hun fortalte mamma at hennes mann hadde vært
helt betatt av mitt bukk, at man umulig kunne tenke seg noe mer talende. Man
ble aldri ferdig med å tillegge dette bukket all verdens fortrinn, dog uten å
nevne det som hadde forekommet aller mest prisverdig, nemlig at det hadde vært
så diskret; man ble heller aldri ferdig med å gi meg komplimenter for det som
jeg oppfattet mindre som en påskjønnelse av fortiden enn som en instruks for
fremtiden, på samme måte som denne så taktfullt formidles elevene fra rektoren
på en undervisningsanstalt: «Glem ikke, kjære barn, at disse premiene mindre er
til dere enn til deres foreldre, for at de skal sende dere tilbake neste år.»
Det var på den måten Madame Marsantes, når en person fra et annet miljø kom inn
i hennes verden, lot ham høre lange lovtaler over «de beskjedne personer som
man finner når man har bruk for dem og som ellers vet å holde seg i
bakgrunnen,» og det er på den måten, i en indirekte form, man opplyser en
tjener som lukter vondt om at karbad er godt for helsen. »
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I Oversatt av Anne-Lisa Amadou
2 kommentarer:
Jeg vet ikke om man skal være glad eller lei seg for at vi ikke har noe aristokrati å snakke om Norge.
AK
Jeg tror i hvert fall ikke det er noen grunn til å lengte tilbake til den tiden og det miljøet Proust skildrer, men klasseforskjeller vil nok alltid finnes i en eller annen form.
Legg inn en kommentar