Per Petterson

Per Petterson har et stort essay i lørdagens Bokmagasinet, om hvordan han ble forfatter. Jeg har et litt delt forhold til Petterson; jeg har bare lest Aske i munnen, sand i skoa, Ekkoland og Det er greit for meg. De to første antagelig fordi de delvis handler om Pettersons forhold til Danmark, morens hjemland - jeg har selv bodd på Jylland.

Petterson er ikke blant mine yndlingsforfattere, og jeg har ikke lest noen av hans senere suksesser. Men jeg respekterer ham for språket, selvmotsigende nok, siden jeg også, kanskje først og fremst når jeg leser intervjuer med ham, reagerer på det jeg opplever som et jålete raddisspråk. Blant annet kan han ikke bruke objektsformen «ham», og han bruker ordet «djup», som er et slags signalord for raddiser. Dette er ikke et naturlig ord, bortsett fra i enkelte dialekter. Men hverken Petterson eller Solstad, som også bruker det, er oppvokst med order «djup». Det er et ord de har tatt til seg for å tilkjennegi radikale politiske holdninger. Og bare så det er klart - jeg snakker om språk her, ikke om politikk. Det er språkbruken jeg reagerer på.

Men mitt forhold til Petterson er altså todelt; jeg synes nemlig også at han har mye fornuftig å si om det å skrive (jeg har lest essaysamlingen hans Månen over Porten også). Essayet i Bokmagasinet, som var et foredrag om eget forfatterskap på en litteraturfestival på Louisiana, innleder han med å si at han ikke liker å snakke om sitt eget forfatterskap, og at han egentlig ikke har noe å si om sine egne bøker.

 «Det jeg mener, er at jeg får ikke til å fortelle noe om handlinga i dem, hva de handler om, og hvorfor de i så fall handler om nettopp det de handler om. Jeg husker det ikke engang, jeg blir svar skyldig. Og karakterene, som de heter nå, i stedet for personer; publikum vil at jeg skal si noe mer om dem, ting som ikke står i boka, men det kan jeg ikke, de er jo ikke virkelige personer, de fins ikke utafor bøkene. Det er hele poenget. Bøkene mine ble som de ble og ingenting mer.»

Sympatisk og interessant sagt, i en tid hvor forfattere kappes om å eksponere seg på alle slags festivaler og bokbad og jeg vet ikke hva. Men det mest interessante er det han sier om å bli forfatter. Man hører jo til det kjedsommelige at en forfatter må ha et budskap, at det liksom er essensen i det å skrive. Men Petterson sier:

«Sett i bakspeilet, synes jeg likevel det mest interessante er det faktum, at jeg ikke ville være forfatter fordi jeg hadde en historie å fortelle. Jeg ville være forfatter, fordi jeg ville være forfatter. Punktum.»

Tenk det. En utmerket motivasjon for å bli forfatter, spør du meg. Som mange kanskje ikke er ærlige nok til å vedstå seg?

PS DETTE intervjuet i Samtiden kan også være verd å få med seg.