Siden
jeg ikke er akademiker, har jeg aldri tenkt på at det er en akademisk måte å
skrive på. Men kanskje fordi jeg nettopp har skrevet en artikkel om oversettere
og tospråklighet til et psykologisk fagtidsskrift på universitetet i Oslo,
syntes jeg det var interessant å lese sitatet nedenfor, av
litteraturprofessoren Toril Moi. Min artikkel var nok for øvrig kanskje mer et
essay enn vitenskapelig artikkel, siden jeg ikke hadde hverken fotnoter eller
referanser til annen litteratur. Men mastergradstudenten som er redaktør for
tidsskriftet, var i hvert fall fornøyd.
Men
her er sitatet jeg bet meg merke i:
Hjorth
skriver «litterære essays», en sjanger som stort sett dyrkes av forfattere og
profesjonelle kritikere. Jeg skriver akademiske artikler og bøker. Når jeg
leser Fryd og fare, får jeg lyst til å skrive mer som Vigdis Hjorth og mindre
som meg selv (akkurat som Hjorth skriver mer som Woolf og mindre som seg selv
når hun skriver om Et eget rom). Med det mener jeg at jeg får lyst til å skrive
friere, mer personlig, uten alle de kjedelige akademiske fotnotene, uten å
måtte forholde meg eksplisitt til hva andre forskere har sagt om emnet, og uten
å bekymre meg om hvorvidt jeg sier noe nytt om Virginia Woolf eller Simone de
Beauvoir. Jeg får lyst til å arbeide mye mer med stilen og språket, og mye
mindre med alle de traurige akademiske avhandlingene jeg må streve meg gjennom
når jeg skal skrive akademisk, uansett om det skal handle om Ibsen eller Madame
de Staël.
Men
om jeg faktisk gjorde dette, ville jeg også umiddelbart begynne å tvile på hele
prosjektet. Skriver jeg egentlig godt nok til å skrive personlig på denne
måten? Som akademiker trenger jeg ikke å være en strålende stilist. (Jeg skulle
gitt mye for å få akademikere til å skrive bedre - klarere, med større glød,
inspirasjon, innlevelse - enn de faktisk gjør, men det er en annen historie.) Og
dessuten mener jeg at alt det harde arbeidet med kildegransking og fotnoter
faktisk skaper grunnlaget for videre diskusjon av litteratur. Enten de siterer
oss eller ikke, trekke både forfatterne og de profesjonelle kritikerne veksler
på forskerne. Vi er alle nødvendige organismer i det litterære økosystemet.
Toril
Moi, professor i litteratur ved Duke University, i
en anmeldelse i siste nummer av Morgenbladet av Vigdis Hjorts bok Fryd og fare.
Essay om diktning og eksistens. Cappelen Damm 2013.
4 kommentarer:
Hørte nylig på P2, (tror kanskje jeg dumpet midt inn i programmet Kurèr) en diskusjon om det samme når det gjalt journalistikk og skjønnlitteratur.
Forfattere kan fortelle den "sanne" historien usensurert under dekke av at det er kunst, uten kildekritikk og kildehenvisniger.
Jounalister og akademikere kan ikke det.
Det er vel slik nå at den som publiserer en historie først, er vinneren, uansett grad av sannhet.
Men den historien som blir arkivert for ettertiden, er nok den akademiske, eller kildegranskede.
Kanskje har det alltid vært slik, foskjellen mellom det fortalte og skrevne - og nå, mellom det skrevne og det skrevne ...
Hver ting til sin tid, tenker jeg. Vitenskapelige artikler er jo ofte på forskningsnivå, - man skal si noe nytt, oppdage noe nytt, se en ny sammenheng, - og da er det riktig med noter og kilder. Vi andre kan boltre oss med språk og meninger. Men selv når jeg blogger føler jeg av og til behov for å oppgi kilder. Hvis jeg var avhengig av å lese andre for at min tekst skulle fungere, må jeg jo kredittere dem.
Abselutt alle som skriver er avhenige av å lese andre. Hvordan skal man ellers lære seg å lese? Og å skrive?
Hva skulle akademikere, for eks. litteraturvitere, skrive om hvis det ikke fantes skjønnlitteratur? Altså er det eventuelt her det forligger parasitering og ikke omvendt.Praksis kommer alltid før teori.
En skjønnlitterær tekst har sitt eget univers uansett referanser, men en akademisk tekst er avhenging av referanser, og er sånn sett uselvstendig! Hm.
Samme hva man skriver, gjelder det å bruke sine erfaringer og kunnskaper med størst mulig frihet - tror jeg.
Hilsen Anne K
Når man tolker og refererer til kilder, må vel produktet regnes som selvstendig ...
Legg inn en kommentar