22. november 2013

Om å skrive akademisk


Siden jeg ikke er akademiker, har jeg aldri tenkt på at det er en akademisk måte å skrive på. Men kanskje fordi jeg nettopp har skrevet en artikkel om oversettere og tospråklighet til et psykologisk fagtidsskrift på universitetet i Oslo, syntes jeg det var interessant å lese sitatet nedenfor, av litteraturprofessoren Toril Moi. Min artikkel var nok for øvrig kanskje mer et essay enn vitenskapelig artikkel, siden jeg ikke hadde hverken fotnoter eller referanser til annen litteratur. Men mastergradstudenten som er redaktør for tidsskriftet, var i hvert fall fornøyd.

Men her er sitatet jeg bet meg merke i:

Hjorth skriver «litterære essays», en sjanger som stort sett dyrkes av forfattere og profesjonelle kritikere. Jeg skriver akademiske artikler og bøker. Når jeg leser Fryd og fare, får jeg lyst til å skrive mer som Vigdis Hjorth og mindre som meg selv (akkurat som Hjorth skriver mer som Woolf og mindre som seg selv når hun skriver om Et eget rom). Med det mener jeg at jeg får lyst til å skrive friere, mer personlig, uten alle de kjedelige akademiske fotnotene, uten å måtte forholde meg eksplisitt til hva andre forskere har sagt om emnet, og uten å bekymre meg om hvorvidt jeg sier noe nytt om Virginia Woolf eller Simone de Beauvoir. Jeg får lyst til å arbeide mye mer med stilen og språket, og mye mindre med alle de traurige akademiske avhandlingene jeg må streve meg gjennom når jeg skal skrive akademisk, uansett om det skal handle om Ibsen eller Madame de Staël.

Men om jeg faktisk gjorde dette, ville jeg også umiddelbart begynne å tvile på hele prosjektet. Skriver jeg egentlig godt nok til å skrive personlig på denne måten? Som akademiker trenger jeg ikke å være en strålende stilist. (Jeg skulle gitt mye for å få akademikere til å skrive bedre - klarere, med større glød, inspirasjon, innlevelse - enn de faktisk gjør, men det er en annen historie.) Og dessuten mener jeg at alt det harde arbeidet med kildegransking og fotnoter faktisk skaper grunnlaget for videre diskusjon av litteratur. Enten de siterer oss eller ikke, trekke både forfatterne og de profesjonelle kritikerne veksler på forskerne. Vi er alle nødvendige organismer i det litterære økosystemet.

Toril Moi, professor i litteratur ved Duke University, i en anmeldelse i siste nummer av Morgenbladet av Vigdis Hjorts bok Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Cappelen Damm 2013.

4 kommentarer:

Odette de Crécy sa...

Hørte nylig på P2, (tror kanskje jeg dumpet midt inn i programmet Kurèr) en diskusjon om det samme når det gjalt journalistikk og skjønnlitteratur.
Forfattere kan fortelle den "sanne" historien usensurert under dekke av at det er kunst, uten kildekritikk og kildehenvisniger.
Jounalister og akademikere kan ikke det.
Det er vel slik nå at den som publiserer en historie først, er vinneren, uansett grad av sannhet.
Men den historien som blir arkivert for ettertiden, er nok den akademiske, eller kildegranskede.
Kanskje har det alltid vært slik, foskjellen mellom det fortalte og skrevne - og nå, mellom det skrevne og det skrevne ...

Hege sa...

Hver ting til sin tid, tenker jeg. Vitenskapelige artikler er jo ofte på forskningsnivå, - man skal si noe nytt, oppdage noe nytt, se en ny sammenheng, - og da er det riktig med noter og kilder. Vi andre kan boltre oss med språk og meninger. Men selv når jeg blogger føler jeg av og til behov for å oppgi kilder. Hvis jeg var avhengig av å lese andre for at min tekst skulle fungere, må jeg jo kredittere dem.

Anonym sa...

Abselutt alle som skriver er avhenige av å lese andre. Hvordan skal man ellers lære seg å lese? Og å skrive?
Hva skulle akademikere, for eks. litteraturvitere, skrive om hvis det ikke fantes skjønnlitteratur? Altså er det eventuelt her det forligger parasitering og ikke omvendt.Praksis kommer alltid før teori.

En skjønnlitterær tekst har sitt eget univers uansett referanser, men en akademisk tekst er avhenging av referanser, og er sånn sett uselvstendig! Hm.

Samme hva man skriver, gjelder det å bruke sine erfaringer og kunnskaper med størst mulig frihet - tror jeg.

Hilsen Anne K

Odette de Crècy sa...

Når man tolker og refererer til kilder, må vel produktet regnes som selvstendig ...