Godt nyttår!

Hva er språk?

Når vi snakker med hverandre, inntar vi vanligvis på skift rollen som talende og lyttende. Fenomenet kalles turn-taking. «Å skifte» kunne man kanskje si på norsk, for nettopp denne skiftningen mellom rollene er det sentrale elementet i turn-taking. Selv om fenomenet først ble gjort til et vitenskapelig tema i såkalt konversasjonsanalyse, har det antagelig rot i en dypere rytme i det menneskelige samkvem. Konversasjonsanalyse beskjeftiger seg med måten språket faktisk brukes på når folk snakker sammen, og har derfor fungert som et korrektiv til den lingvistiske tradisjon, som gjennom 30 år var dominert av Noam Chomskys ideer fra 1950-årene om språket som et formelt system av regler. Som en slags dyptliggende medfødt grammatikk skulle disse reglene sikre at barn kunne lære å snakke uansett hvilket lokalt språk de vokste opp med.

En helt annen oppfatning av språket finner vi i 1951 uttrykt hos antropologen Gregory Bateson, som kalte det nonsens å tro at språk er bygd opp av ord pluss grammatiske regler, for ord er ikke selvstendige og uavhengige enheter. Ord får først betydning som elementer i det systemet av tegn som de samtalende skaper seg imellom. Det ble imidlertid Chomskys ideer som slo igjennom, kanskje ikke minst fordi de viste seg veldig effektive til å implementere i dataprogrammer. Batesons systemoppfatning av vår tale- og tankevirksomhet, som han kalte «an ecology of mind», ble derimot kjørt ut på et sidespor og ble først tatt opp igjen av språkforskerne mye senere via konversasjonsanalysen.

Hvis man tar opp en samtale på video, viser det seg at en stor del av de lydene som utveksles er meningsløse ytringer som «eh» og «mmm», pauser, klikking med tungen, kremting, latterutbrudd samt grammatikalsk ufullstendige setninger og frittstående ord. I tillegg kommer selvsagt hele spekteret av grimaser og fakter, variasjoner i tonehøyde og styrke, samt perioder av varierende lengde med stillhet. Man kunne kanskje tro at alt dette var uttrykk for en lemfeldig omgang med språket, men det viser seg at alle disse ytringene inngår i meningsdannelsen. For bare å nevne ett eksempel, er den innbyrdes timingen i talestrømmen -- slik den for eksempel viser seg i turn-taking-rytmen -- så finstilt at det går mindre enn to tiendedeler av et sekund mellom at den ene personen slutter å snakke og den andre begynner. Hvis det går lengre tid enn det, oppleves det i seg selv som meningsbærende.

Via studier av silkeaper, som ligner mennesket ved å være utpreget vokale, fant en gruppe psykologer fra Princeton ut at silkeaper også utveksler lyder gjennom et turn-taking-mønster. Psykologene tolket dette som at et rytmisk element må være til stede som en slage bærebølge for at en konversasjon kan fungere sosialt. Men mennesket kan jo ikke ha arvet lydspråket fra silkeaper, så hva er da forklaringen? Psykologene rettet blikket mot undersøkelser av mor-barn-forholdet i barnets aller første levetid, spesielt i forbindelse med amming.

Alle mødre vet at spedbarn med visse mellomrom slutter å suge, uten å slippe brystvorten. Det er ingen fysiologisk årsak til disse pausene, som dessuten er enestående for mennesker. Når barnet tar en slik pause, begynner mødre spontant å riste det litt, noe som påviselig bare forlenger varigheten av pausen. Allikevel påstår mødre at de føler det er viktig å intervenere på denne måten.

Psykologen Kenneth Kaye, som publiserte disse resultatene i begynnelsen av 1980-årene, fremsatte en hypotese om at denne tidlige mor-barn-interaksjonen tjener til å grunnlegge nettopp den turn-taking-strukturen eller rytmen som gjennomsyrer menneskelig sosial interaksjon. Kayes resultater viste at det som gjør at barnet gjenopptar sugingen, er at moren slutter å riste det. Altså en parallell til det vi kjenner fra det voksne liv: At når samtalepartneren slutter å snakke, føler vi en kraftig tilskyndelse til selv å si noe. Kayes konklusjon er at denne helt basale turn-takingen, hvor mor og barn skifter på å yte en innsats, grunnfestes som en rytme i vårt sinn allerede under ammingen og videreutvikles i de første to årene av barnets liv gjennom en fortsatt gjentagelse av det samme interaksjonsmønsteret i stadig mer komplekse situasjoner.

Alt dette løser ikke språkets gåte, men det plasserer gåten i en kroppslig og sosial sammenheng som ligger langt fra Chomskys fokusering på formelle regler.

Basert på og oversatt fra artikkelen Om sproglig rytmesans av cand. scient, dr. philos. Jesper Hoffmeyer i Weekendavisen 27. desember 2013.

Noen tanker om Proust

Lei av Proust? Da er det like godt å styre unna denne bloggen, tror jeg, for Proust kommer nok  til å forbli et tema. Men ikke det eneste, da. Min filologvenninne som jeg leser På sporet av den tapte tid parallelt med, sa nettopp i en mail:

Jeg strever med siste bind av Proust-verket, men endelig har jeg kommet til at han tematiserer det å skrive. Det er oppslukende. Jeg kan ikke glemme beskrivelsen av forfatteren Bergotte i første bind. Er den ikke fascinerende? Han skriver at Bergotte er helt middels, at han slett ikke er spesielt begavet, og at dette er viktig for at han skal bli en god forfatter. En forfatter må ikke med sitt intellekt og sin begavelse stå i veien for sitt verk, han skal være et medium som kan speile menneskers liv. Jeg husker ikke eksakt disse refleksjonene, men jeg skal lese dem om igjen.

Formuleringen men jeg skal lese dem om igjen traff noe hos meg, for allerede i løpet av nest siste bind begynte jeg å glede meg til å ta fatt fra begynnelsen igjen! Når man nærmer seg slutten, vet man jo så mye mer, og jeg forestiller meg at det vil bli en like stor leseopplevelse å lese verket på nytt når man kan se alt i sammenheng. For å si det rett ut - jeg tror at Proust kommer til å oppta meg så lenge jeg kan lese.  

Jeg vet at det siste bindet er viktig, at det så å si inneholder nøkkelen til helheten. Verket handler nemlig om jeg-personen, Marcel (som både er og ikke er Proust selv), som drømmer om å bli forfatter. På en måte handler altså På sporet av den tapte tid om tilblivelsen av seg selv. Først i siste bind løsner det for ham, så han kan begynne å skrive. Skrive det verket leseren nettopp har lest, hvis jeg har forstått det riktig. Det er uhyre fascinerende og spennende.

Proust og jeg



Proust og jeg i foajeen på Grand Hotel i Cabourg (Balbec i verket). Beklager at jeg ikke har fått retusjert vekk den røde boksen på veggen bak meg. Til gjengjeld er jeg iført et av mine vintage Hermes-slips og Boss-blazeren min fra Ferner Jacobsen for å leve opp til standarden. Jeg bodde på samme type rom som Proust og spiste det samme til middag som han (flyndre) i den samme spisesalen, som han beskriver som et akvarium pga de store vinduene ut mot strandpromenaden.

 

En milepæl i Proust-lesingen min må jeg vel kunne kalle det når jeg nå har tatt fatt på det siste og 12. bindet i den innbundne norske utgaven. Det er den delen av verket som heter «Den gjenfundne tid». Jeg sa nylig i et brev til en filolog-venninne med fransk i fagkretsen, som også leser Proust for tiden, at jeg opplever det å lese På sporet av den tapte tid som både en lidelse og en nytelse. En lidelse i de kjedelige partiene, som for eksempel Fangen 2, som jeg nettopp er ferdig med, hvor hans endeløse kretsing rundt forholdet til Albertine setter leseren på en tålmodighetsprøve. I hvert fall denne leser. En annen ting er at jeg ikke tror på dette forholdet for fem øre, men det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Nytelsen ved å lese På sporet av den tapte tid ligger i at det samtidig som det i lange passasjer er dørgende kjedelig, hele veien utgjør et overflødighetshorn av observasjoner, karakteristikker og aforistiske formuleringer som kan gjøre leseren ør av inntrykk og leseglede hvis man leser ham på den rette måten, det vil si på verkets premisser, det langsomme tempoet Proust legger opp til. Da blir det rene meditasjonen, som en leser av denne bloggen nylig kommenterte.

Og så nærmer jeg meg nå selvsagt også bonusen - tilfredsheten over å ha gjennomført mitt største leseprosjekt noensinne, tilfredsheten over faktisk å ha lest På sporet av den tapte tid.

Jeg lurer

Da jeg kom til side 3 i Klassekampens bokmagasin i dag, hadde jeg lest så mye som satte i gang så mange tanker at jeg bare ble sittende og tenke. Det som gjorde at det stoppet helt opp, var et sitat fra danske Josefine Klougarts roman Om mørke, omtalt av Ingrid Melfald Hafredal. Sitatet lyder sånn: «Byerne, vi forlader, ødelegger os en lille smule. Det vil sige, vi har efterladt lidt av os selv alle de steder vi har været.»

For det første skjønner jeg ikke den angivelig innbyrdes logikken mellom disse to setningene, altså at ødeleggelsen av oss består i at vi etterlater litt av oss selv i de byene vi har vært. La meg bruke mine egne opphold i Berlin som eksempel, siden det den utenlandske storbyen jeg reiser mest til. Jeg føler meg ikke ødelagt når jeg reiser fra Berlin, snarere tvert imot, jeg føler meg styrket, beriket, jeg har opplevd noe, praktisert tysken min, truffet hyggelige mennesker, sett nye steder, spennende utstillinger, syklet i ukjente gater; jeg kunne ramse opp. Byen har altså ikke tatt noe fra meg eller av meg, slik jeg oppfatter at Klougart sier. Det er mulig jeg har etterlatt meg noe, kanskje noen husker meg, for eksempel de to ekspeditrisene på KaDeWe som jeg hadde en veldig hyggelig prat med, eller betjeningen på den greske restauranten hvor jeg ofte spiser. Og i fjor -- jeg vil så absolutt tro at damen jeg traff i Volkspark Schöneberg, som hadde vært i Norge som barn like etter krigen og derfor snakket norsk, kanskje husker meg fremdeles. I så fall har jeg etterlatt meg noe, men det har for det første ikke ødelagt meg, snarere tvert imot, siden opplevelsene av eventuelt å ha etterlatt meg noe, utelukkende er forbundet med noe positivt, og av samme grunn tviler jeg sterkt på at det har ødelagt de andre personene som har vært involvert i opplevelsene.

Altså: I den grad jeg har etterlatt meg noe, er det utelukkende positivt, og jeg har aldri opplevd at en by jeg forlater, har ødelagt meg. Hvordan skulle den nå også kunne gjøre det?

Jeg står med andre ord overfor et utsagn som for meg er totalt uforståelig og derfor totalt intetsigende. Er det jeg som er dum? Det eneste jeg kan finne til utsagnets forsvar, er at det er tatt ut av en sammenheng. Det er et ikke helt uvesentlig moment, men når jeg ser det isolert, reagerer jeg som jeg gjør.

Anmelderen sier: «Språket er sterkt, tidvis glitrende, og framstillingen av menneskepsyken vitner om innsikt. Den ene mer poetiske setningen griper den neste, det er så man har lyst til å samle dem opp så de ikke glipper for en, nesten hvert eneste utsagn fremstår som en viktig påstand eller observasjon.»

Da gjør vel også det nevnte sitatet det i anmelderens øyne. Men altså ikke i mine. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det at vi har etterlatt litt av oss selv alle de stedene vi har vært, innebærer at disse stedene (byene) ødelegger oss en liten smule. Dessuten irriterer uttrykket «en liten smule» meg. Hvilken grad av ødeleggelse snakker vi da om? Er den overhodet merkbar? Og hva i huleste er det forfatteren mener at vi etterlater oss, siden det ligger implisitt i utsagnet, i hvert fall slik jeg oppfatter det, at det dreier seg om en form for tap? Skulle vi ikke ha reist dit? Burde vi heller blitt hjemme? Blir ikke de fleste mennesker beriket av å oppleve nye steder? Sånn stopper jeg opp på side 3 i Klassekampens bokmagasin og blir sittende og irritere meg, hisse meg opp, bare på grunn av en formulering jeg ikke skjønner. Min første reaksjon er som alltid at det er jeg som er dum. Men det kan jo også være at det bare er forfatteren som er fiks med ord, som syntes at dette var en elegant ting å si, eller at hun selv mener hun er dyp. Jeg lurer fortsatt på hva i all verden hun egentlig mener.

God helg i førjulstiden

Jeg bare elsker denne ...

Dagens oppfordring

Det gjør i hvert fall jeg ...

Ufrivillig pause

Av diverse uforutsette praktiske årsaker har det oppstått en liten pause i bloggingen. Forhåpentligvis er jeg snart i gang igjen. Siden denne bloggen har eksistert i over seks år, er det mye å lese her, så jeg oppfordrer både gamle og nye besøkende til å gå på oppdagelsesferd i arkivet (se Temaer litt nede i venstre marg).