Løsning på konkurranse

Den var vel litt fleip, konkurransen i innlegget nedenfor. Regnet ikke med at mange, om noen, kom til å løse den. Skjønt bynavnet Dublin burde jo gi et godt hint. Forfatter: James Joyce. Tittel: Ulysses. Bildet forestiller et innpakket såpestykke som Mr Bloom kjøper til Molly i kapittel 5. Egentlig går han innom Sweny's apotek på Lincoln Place for å kjøpe et hudvann til henne, men tar med et såpestykke også.

-- Ja, sir, sa apotekeren. Det blir to shilling og ni. Har De med flaske?
-- Nei, sa Mr Bloom. Gjør den i stand, er De snill. Jeg stikker innom senere i dag og så tar jeg ett av de såpestykkene. Hvor meget koster de?
-- Fire pence, sir.
Mr Bloom løftet et stykke til nesen. Søt sitronduftende voks.
-- Jeg tar dette, sa han. Det blir tre shilling og en penny.
-- Ja, sir, sa apotekeren. De kan betale det hele når De kommer tilbake.

(Oversatt av Olav Angell)

 

Sweny's apotek da jeg kjøpte såpestykket der på Bloomsday i fjor.

En liten konkurranse

 

Forfatter. Tittel. Innhold i pakken. Fra hvem til hvem.

Lesende menneskers reaksjoner på mennesker som ikke leser bøker.

Morsom artikkel HER (og lenker til mye annet artig bokstoff).

Arne Berggrens ti dogmer for forfatterspirer

1. At de fleste forfattere hater å skrive.

Jeg har møtt mange forfattere etter hvert, mange jeg ser opp til, gamle og nye helter, og svært få av dem sier noe annet enn at skrivingen er et jævla mas. En konstant dårlig samvittighet. Når man er ung og ubesudlet, er nok forestillingen om det å skrive dels romantisk, dels urealistisk. Det fins forfattere som hevder at de elsker å sitte der og skrive, men jeg kan garantere deg at en forfatters hverdag først og fremst handler om utsettelse, utflukter, unnskyldninger og uro. Det vanlige er nok å forsøke å hensette seg i en tilstand av minst mulig ulyst til å skrive, bare kjenne etter når man hater det minst, og så kaste seg inn i det uten for mye om og men. Der og da, om morgenen, når du våkner og vet at du skal gjennom ti sider eller tyve scener eller enda en korrektur, føles det lite lystbetont ut for de fleste. Hemmeligheten er å ikke tenke for mye eller kjenne etter hele tiden. De fleste anbefaler gode rutiner og innføring av belønninger. Ikke rør espressoen før du er godt i gang med dagens første økt. Ta deg en fem-minutter på nettet hvert førtiende minutt. Belønn hjernen med karbohydrater etter dagens økt og øv deg på stadig hardere disiplin.


2. At man misliker hvert eneste ord underveis.

Det hører med til sjeldenhetene at man føler seg genial mens man skriver. Hvert eneste ord virker kunstig, enhver replikk og dialog konstruert. Du kjenner at språket ditt er barnslig, jålete, snirklete – det høres ut som Barnetimen for de minste eller dårlige forsøk på å kopiere Hamsun. Så istedenfor å jobbe deg fremover, stanser du opp og begynner å gruble på fikse formuleringer, som igjen gjør deg enda mer kritisk. Ofte er det umulig å få øye på fortellingen for bare metaforer og ordspill. Et godt råd kan være å skrive så enkelt som du greier. Korte setninger. Null digresjoner. Jo enklere språk, desto sterkere historier, vil noen hevde.


3. At de første tredve sidene er de letteste.

De fleste store skriveprosjekter strander etter tredve sider. Inntil du faktisk har fått satt deg ned, har det å begynne på tv-serien, romanen eller teaterstykket virket uoverkommelig. Når det da, ganske overraskende, viser seg at sidene drysser ut av seg selv, tilsynelatende, kan det være greit å vite at du kommer til å møte første vegg på side tredve, eller et lite stykke ut i andre akt. Det er derfor mange vil anbefale deg å vite tre ting: Hvordan det hele starter, hva som skjer midt i og hvordan det ender. Du har rett og slett ingen historie uten start, midtpunkt og en slutt. Kjente forfattere som Jon Fosse og Dag Solstad har bidratt til forestillingen om at det er nok å formulere seg mens man ser hvor det bærer, men dette var nittitallet. Jon Fosse har sluttet å drikke og sverger på at han ikke skal skrive mer dramatikk, og selv Dag Solstad møter motstand nå. Lån heller ditt øre til Aristoteles, Shakespeare, Ibsen eller for den saks skyld Robert McKee, hvis du har tenkt å leve av dette på sikt og ikke vil bli avhengig av statlige kulturmidler.


4. At man må skrive hver dag, uansett.

De som overlever av å skrive og finne på ting, er folk som gjerne skriver hver dag. Du skjønner ikke hvordan, for enten har du for lite tid eller så har du for mye. Det eneste som er sikkert er at det aldri kommer til å oppleves som optimale betingelser, men de fleste kan sette av tyve minutter hver dag. Jo Nesbø sitter fortsatt og skriver midt i støyen på Kaffebrenneriet i Bogstadveien. Da kan du også skrive der du er og under de omstendighetene som omgir deg. Du kan skrive tyve minutter nå og da, enten du har småbarn, syke mødre eller må jobbe fulltid på bensinstasjon. Putt noe i øret og skriv.


5. At man kommer langt på én time pr dag.

Dersom du greier å skrive litt hver eneste dag, er det mange bekker små som gjelder. Greier du tre sider fem dager i uken, har du faktisk 120 sider på to måneder. Kanskje en roman? En pilot? Et teaterstykke? Kortfilm?


6. At man må skrive for å skrive.

Med all respekt for planlegging, strukturering, outlines og alle varianter av disposisjoner – det er allikevel bare skriving som er skriving. Det er noe helt spesielt som skjer i møtet mellom fingre, tastatur, ulike deler av hjernen – eller hvordan du nå velger å skrive, men det er i det du pælmer deg uti og forsøker å ha hodet over teksten, historiene faktisk kommer og det faktisk kan kalles skriving. Alt annet er for det meste prokrastinering, dessverre.


7. At man kan stole på hodet sitt.

Når du kommer deg inn i en god rutine, oppdager du at forbløffende mye kommer av seg selv. Noen ganger er det som om hjernen har uendelig mange historier lagret der inne. Jo mer rutine du utvikler og jo mer du skriver, desto mer vil du erfare at det bare er å sette seg til ved maskinen om morgenen, så fortsetter historien. Men du må behandle hjernen din pent. Kjør deg aldri helt tom. Slutt mens du er i god flyt og les mye.


8. At alle må skrive dårlig for å bli bedre.

De færreste skriver sin roman eller tv-serie på første forsøk. De aller fleste forfattere må prøve og feile for å finne sin stemme, hvis de noen gang finner den. Selv Hamsun skrev rett og slett ganske dårlig i starten, og han var ujevn utover i karrieren. Du kan naturligvis komme langt med en narsissistisk personlighet og et gedigent ego, men du kommer vel så langt med beinhard disiplin og jevnt arbeid.


9. At man må tåle motstand.

Det er så lett å skjønne at man må tåle kritikk, men akk så vanskelig i praksis, når det viser seg at kritikerne dine jobber i NRK, i produksjonsselskapet eller er en konsulent i NFI eller yngre eller uerfarne. Det kommer ikke til å bli lettere og lettere, det kan faktisk bli stadig verre, men mengdetrening gir deg erfaring i å takle kritikk og motstand. Det kommer til å gå opp og ned, og de beste folkene har sannsynligvis opplevd mest motstand og frustrasjon og fått nei flest ganger. Det er hvordan du takler motstanden som avgjør om du kommer til å greie deg. Finner du en vei rundt, eller setter du deg ned og sutrer, synes synd på deg selv, kjæler med hevntanker og brenner broer?


10. At man leverer et produkt

Ja, du skal ha integritet, det går en grense for hvor mye du skal jatte med andre, det er viktig å jobbe med det man selv har tro på –  men viktigere er det kanskje å lære seg at det meste man skriver til syvende og sist er et produkt. Knausgård måtte selge inn idéen om «Min kamp», tro det eller ei. Det er en myte at HBO gir all frihet til genier. Etter suksessen med prisbelønte The Corner, måtte allikevel folkene bak The Wire argumentere og krangle seg til å få gjennomføre det de hadde tro på. Og selv de flinkeste må kompromisse. Det er ikke noen som er opptatt av at akkurat du skal realisere deg selv. De er mer opptatt av seertall, målgrupper og markedsandeler. Produktive og suksessrike dramatikere og forfattere forstår politikken i det de driver med. De bygger nettverk og oppfører seg profesjonelt. De tåler tilbakeslag og motstand, og lar ikke sitt ego eller romantiske forestillinger ødelegge for dem. Du er naturligvis den største kunstneren som går i to sko, men de færreste genier har operert i et autonomt vakuum.

Arne Berggren er produsent, forfatter og serieskaper

Enda et innlegg i papir vs. skjerm-debatten.

Fest(lig) tid

Sensommeren er hektisk i bokbransjen. Alle forlag har høstfest nå om dagen for å markere den nye bokhøsten. Mest kjent er nok Aschehougs hagefest, men alle har sin, ute eller inne (eller begge deler). I går var jeg hos Cappelen Damm, i morgen er det Gyldendal. Da jeg var hos Cappelen Damm i går, kom mange oversetterkolleger innom etter å ha vært hos Kagge. Sånn går det slag i slag. De fleste oversettere jobber for flere forlag, og festene er viktige for å treffe redaktører og andre ansikt til ansikt. Pleie sine forbindelser, som det heter. Festene er som regel stinne av folk, alle med hver sin tilknytning til forlaget. Det er forlagets egne ansatte, og så er det forfattere, oversettere, illustratører, manusvaskere, representanter for bokhandelkjedene, journalister, etc, etc. Det kryr av kjendiser, men alle vi som er vant til å ha navnet vårt på trykk, er litt kjendiser på en måte, i hvert fall innad i bransjen. Man føler at man blir sett, uansett salgstall. En bokutgivelse er en bokutgivelse.

Her er jeg, til høyre, med min bok nr. 2 i år: Brekk tunga! Så vidt jeg vet Norges første samling av tungebrekkere i bokform, utgitt i Cappelen Damms leseløveserie. Til venstre illustratøren, Ragnar Aalbu, som har like sprø humor som meg, minst, og som i tillegg til å illustrere andres bøker, også skriver og illustrerer sine egne.

God helg!

Bøker som minner

HER, på den utmerkede nettsiden Bookriot, er en interessant artikkel om bøker som minner. Jeg ser det som et innlegg i debatten om papir kontra skjerm. Jeg har selv aldri lest en bok på skjerm, og ser det heller ikke som sannsynlig at jeg kommer til å gjøre det i overskuelig fremtid. Dermed har jeg tilkjennegitt et standpunkt. Jeg er likevel ikke fremmed for tanken om et både-og fremfor et enten-eller. Men for meg, og det er vel kanskje generasjonsrelatert, er bøker først og fremst fysiske gjenstander. For eksempel betyr det mye for meg å ha oldefars bibliotek i hylla, nærmere omtalt i DETTE innlegget. Det er bøker som sier noe om oldefars liv og virke og sosiale posisjon, de forteller noe om datidens kunnskapsnivå og aktuelle spørsmål, og ikke minst forteller de private skinnbindene noe om datidens forhold til bøker. Og så er de familiehistorie, selvsagt. En direkte, fysisk tilknytning til tidligere generasjoner. Oldefar har holdt i disse bøkene. Hans etterkommere har holdt i dem. En stor del av min kunnskap om ham kommer gjennom disse bøkene.
Nå fantes det selvsagt ikke digitale bøker på den tiden, men det gjør det nå. Vil noen av mine oldebarn se med glede på mine nedarvede bøker i hylla? Vil noen av mine oldebarn ha sin tipp-tipp-oldefars (ble det riktig antall tipper?) i hylla? Vil de overhodet ha bokhyller?
Jeg trenger ikke gå så langt tilbake som til oldefar, eller de mellomliggende generasjoner, som jeg selvsagt også har bøker etter (det forekommer ikke skilsmisser i min familie, ikke i tidligere generasjoner og ikke i min generasjon. Min egen boksamling, som trolig teller et sted mellom 6- og 8000 bøker, er aldri blitt splittet, men har fulgt med på hvert eneste flyttelass, og økt jevnt og trutt gjennom arv og kjøp. Den spenner fra barndommens bøker til boka som kom i posten i dag. Den representerer min egen historie. Faser, interesseområder, litterære preferanser. Bøker jeg kjøpte der og der, bøker jeg fikk av den og den, bøker jeg leste et spesielt sted, ved en spesiell anledning, etc. Bøker som representerer høydepunkter i min lesehistorie, bøker som egentlig er nokså likegyldige for meg. Alle er de til stede på mer enn en måte, som fysiske gjenstander, som minner, som leseopplevelser. Digitale bøker kan ikke konkurrere med det. Samlegleden, den taktile så vel som indre nytelsen ved å holde en bok i hånden. Kjenne alle aspekter ved en bok.
Og ikke minst - være herre over lesingen, ikke være avhengig av et batteri. Bare det!
Så ble visst dette en forsvarstale for papiret likevel.
Et lite poeng til slutt: Det forholdet til bøker som jeg beskriver her, forutsetter nok et ekte samlerinstinkt.

...

Ord for dagen

 

Jarndyce vs Jarndyce

 

De som har lest denne bloggen en stund vet at bøker av og til velger meg og ikke omvendt. Noen ganger når jeg er ferdig med å lese en bok og ikke vet hvilken ny jeg skal begynne på, lar jeg bøkene «komme til meg». Det har noe med synkronitet å gjøre, tror jeg; jeg hører til dem som tror at tilfeldigheter ikke er tilfeldigheter, i hvert fall mange av dem. Det kan ha noe med underbevisstheten å gjøre, som i går, da jeg etter å ha lest to tredjedeler av Mircea Cartarescus Nostalgien måtte ha litt forandring. Men hva? Jeg vandret langs mine egne hyller (jeg har noen tusen bøker), dro ut en bok her, bladde i en bok der, men det var ingen som pekte seg ut. Jeg hentet gardintrappen for å kikke i de høyeste hyllene, hvor jeg sjelden kikker (jeg har «skreddersydde» bokhyller fra gulv til tak), men heller ikke der var det noe som åpenbarte seg. Etter hvert endte jeg opp foran hyllene med engelskspråklig litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter land og/eller språkområder - på engelsk er det egne hyller for amerikansk, britisk og irsk). Da kjente jeg formelig at jeg begynte å nærme meg noe, omtrent som i tampen brenner. Og ganske snart søkte hendene mine Dickens -- den nye norske oversettelsen av Bleak House!

Tilfeldig? Nei. Jeg var nettopp ferdig med en stor jobb, oversettelsen av en amerikansk roman på nesten 500 sider, hvor det var en referanse nettopp til Bleak House, nærmere bestemt til rettssaken «Jarndyce mot Jarndyce», som jeg aldri hadde hørt om før, blant annet fordi jeg aldri har lest Bleak House, men som jeg nå vet er en av verdenslitteraturens mest berømte rettssaker. Og den var jeg, ubevisst, blitt nysgjerrig på. Dessuten er Bleak House et av mine store hull (ikke det eneste) når det gjelder Dickens.

«Jarndyce mot Jarndyce er blitt en vits. Det er det eneste gode som er kommet ut av den. Den har ført mange i døden, men blant medlemmene av den juridiske profesjon er den en vits. Hver eneste magister i kanslerretten har referert til den. Hver eneste lordkansler «hadde med den å gjøre» i sin tid som sakfører. Det er blitt ytret vittigheter om den blant blånesete, storetåverkende gamle medlemmer av juristkollegiene under portvinen etter middag i Inns of Court. Praktikanter har yndet å oppøve sitt juridiske vidd på saken [osv.]»

Brekk tunga!

 

Da er den her, Norges første samling av tungebrekkere, med så vel Ibsens ripsbusker som mange du ikke har hørt før, og ikke minst - for første gang på norsk - den gripende historien om rabarbra-Barbaras rabarbrabar. Med omfattende illustrasjoner av Ragnar Aalbu. Kan det bli bedre? Tilgjengelig i en bokhandel nær deg (forhåpentligvis), i hvert fall i Tanum-kjeden.

Ord for dagen

PRØVD Å KJØPE EI BOK I DET SISTE? DET Æ’KKE LETT

(Gårsdagens kronikk i Klassekampen, skrevet av Håvard Syvertsen. Gjengitt med tillatelse av forfatteren.)

 

En lørdag i juli skulle jeg ta bussen til Strömstad og båten videre til Koster. En slik reise er jo som skapt for å lese, og jeg visste også hvilken bok jeg skulle bruke turen på, nemlig Mona Høvrings «Camillas lange netter», som kom ut i fjor høst og er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Jeg har lest det meste av Mona Høvring, men tilfeldigh...eter har gjort at jeg ennå ikke har fått lest denne. Dagen før møtte jeg imidlertid min tidligere norsklærer fra gymnaset i Kongsberg, og han snakket varmt om boka, som jeg sporenstreks bestemte meg for å kjøpe for å ha på reisen dagen etter. Altså gikk jeg først til den ene bokhandelen på Kongsberg, dernest til den andre, men ingen av dem hadde boka. Det de hadde var stabler med krim og «dameromaner» (mer om det begrepet seinere), samt et nødtørftig utvalg av de siste måneders utgivelser.

Dagen etter rakk jeg innom to bokhandler i Oslo før bussen gikk. De hadde den heller ikke. Det de hadde, var akkurat det samme som bokhandlene på Kongsberg. Folk må gjerne både lese og skrive underholdningslitteratur, men jeg gidder ingen av delene. Søker jeg rein underholdning, vil jeg se en romantiskkomedie med Julia Roberts i hovedrollen. Men jeg vil jammen ha mulighet til å se andre filmer også.
Hvorfor er dette interessant? Selvfølgelig fordi det forteller noe omden seriøse litteraturens levetid og levekår i bokhandlene.  Ikke engang en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris får de forlagseide bokhandlene til å mene at den boken må vi ha i hyllen. Det forteller noe om hva bokhandlene og eierne vil. De vil tjene penger, og for å oppnå det, velger de minste motstands vei, krimmens og «dameromanens» brede autostrada. Er det god nok grunn til å stå opp om morgenen? Ja, for mange er det åpenbart det.
En liten digresjon om begrepet «dameroman»: For tjue år siden ville begrepet vært ideologisk umulig å bruke, men nå har de seriøse forlagene flust med utgivelser  siktet inn mot det «segmentet», et annet ord som har sneket seg inn i forlagenes markedsavdelinger uten å møte motstand. Man gjenkjenner de omtalte«dameromanene» på omslagenes duse farger og illustrasjoner som for ikke lenge siden var forbeholdt den såkalte kiosklitteraturen. Prikken over i’en er anmeldersitater, stjerner, rundinger og andre grafiske virkemidler som ødelegger det som måtte ha vært av estetisk kvalitet på omslaget. Men altså. «Dameroman». Hva gjør slik litteratur, bortsett fra å underholde? Den befester selvfølgelig kjønnsstereotypier både i estetisk innpakning og i innhold. Også dette er det noen som vil. Det er profitt som ideologi, overordnet alle andre.
Nok om det. Når det gjelder Mona Høvrings bok er det to, tre bokhandler i Oslo som helt sikkert ville hatt den. Disse rakk jeg ikke innom den dagen og var overlatt til de representative bokhandlene, de vanlige bokhandlene, slike som er å finne spredt rundt i landet. De driver i en vernet bransje, akkurat som forlagene gjør det. Legitimeringen av dette vernet, for eksempel momsfritaket, er det bøker som Mona Høvrings som bærer. Argumentet er at det er viktig at forholdene legges til rette for at det skapes kunstnerisk verdifull litteratur på norsk. Men den litteraturen er altså ikke å få kjøpt i en gjennomsnittlig norsk bokhandel. Hva skjer med bokbransjen den dagen noen stiller det berettigede spørsmålet om det er rimelig at stabler med krim og oversettelser av for eksempel Coelho eller Hislop skal subsidieres? Som eksempelet viser er det jo de bøkene bransjen vil selge, mens de kunstnerisk ambisiøse bøkene har litt, men bare litt, lenger datostempling i butikkene enn melk.
Bokbransjen toer sine hender. Det er liksom ingen som vil det som foregår, det bare skjer. Bransjen presenterer seg selv som en løpsk bil der selv de største aktørene ikke har en hånd på rattet. Og foreløpig har de fått gjennomslag for den presentasjonen i en sånn grad at de bare kan fortsette. Gyldendal slo ut en vegg i «katedralen» bransjen liker å snakke om, da de utga «Fifty Shades of Grey». I sakprosaen slo Aschehoug ned en vegg i katedralen med utgivelsen av den dypt problematiske «Moren» av Marit Christensen. De kan gjøre det, for etter noen måneder later alt til å være glemt, og det er business as usual igjen.
Men katedralen framstår unektelig som temmelig maltraktert, støvete og trekkfull etter hvert.For forfatterne blir kanskje spørsmålet om de skal sitte i benkeradene og se den falle fra hverandre, eller om de skal reise seg, gå ut i en mer livgivende luft og spørre seg om det finnes andre måter å være forfatter på. Mennesket har brukt språket som kunstnerisk uttrykk siden lenge før den moderne bokbransjenoppsto. Det vil vi fortsette med. Det er neppe litteraturen som er truet, det er bokbransjen.