Jarndyce vs Jarndyce

 

De som har lest denne bloggen en stund vet at bøker av og til velger meg og ikke omvendt. Noen ganger når jeg er ferdig med å lese en bok og ikke vet hvilken ny jeg skal begynne på, lar jeg bøkene «komme til meg». Det har noe med synkronitet å gjøre, tror jeg; jeg hører til dem som tror at tilfeldigheter ikke er tilfeldigheter, i hvert fall mange av dem. Det kan ha noe med underbevisstheten å gjøre, som i går, da jeg etter å ha lest to tredjedeler av Mircea Cartarescus Nostalgien måtte ha litt forandring. Men hva? Jeg vandret langs mine egne hyller (jeg har noen tusen bøker), dro ut en bok her, bladde i en bok der, men det var ingen som pekte seg ut. Jeg hentet gardintrappen for å kikke i de høyeste hyllene, hvor jeg sjelden kikker (jeg har «skreddersydde» bokhyller fra gulv til tak), men heller ikke der var det noe som åpenbarte seg. Etter hvert endte jeg opp foran hyllene med engelskspråklig litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter land og/eller språkområder - på engelsk er det egne hyller for amerikansk, britisk og irsk). Da kjente jeg formelig at jeg begynte å nærme meg noe, omtrent som i tampen brenner. Og ganske snart søkte hendene mine Dickens -- den nye norske oversettelsen av Bleak House!

Tilfeldig? Nei. Jeg var nettopp ferdig med en stor jobb, oversettelsen av en amerikansk roman på nesten 500 sider, hvor det var en referanse nettopp til Bleak House, nærmere bestemt til rettssaken «Jarndyce mot Jarndyce», som jeg aldri hadde hørt om før, blant annet fordi jeg aldri har lest Bleak House, men som jeg nå vet er en av verdenslitteraturens mest berømte rettssaker. Og den var jeg, ubevisst, blitt nysgjerrig på. Dessuten er Bleak House et av mine store hull (ikke det eneste) når det gjelder Dickens.

«Jarndyce mot Jarndyce er blitt en vits. Det er det eneste gode som er kommet ut av den. Den har ført mange i døden, men blant medlemmene av den juridiske profesjon er den en vits. Hver eneste magister i kanslerretten har referert til den. Hver eneste lordkansler «hadde med den å gjøre» i sin tid som sakfører. Det er blitt ytret vittigheter om den blant blånesete, storetåverkende gamle medlemmer av juristkollegiene under portvinen etter middag i Inns of Court. Praktikanter har yndet å oppøve sitt juridiske vidd på saken [osv.]»