aroundbooks: november 2014

25. november 2014

24. november 2014

Hvorfor vi blir oppslukt av bøker

En vitenskapelig forklaring på hvorfor vi blir oppslukt av bøker,

finner du HER.

21. november 2014

17. november 2014

Da fru Shakespeare fikk nok ...

13. november 2014

Forleden dag var jeg i Oslo på en boklansering. En skrivende venninne av meg har, sammen med sin bokdesigner-venninne (som jeg også kjenner), utgitt en langnovelle på deres felles forlag, Verdurins Forlag. Jeg var blitt bedt om å si noen ord om navnet på forlaget, og jeg gjengir talen/foredrag her.

Gratulerer, Mette, med ny bok. Og gratulerer, Mette og Merete, med fellesprosjektet Verdurins Forlag. Jeg er blitt bedt om å si noe om navnet på dette forlaget. Navnet Verdurin er hentet fra Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, et hovedverk ikke bare i fransk litteratur, men også i verdenslitteraturen. Et verk med så stor betydning at det er blitt et sentralt element i den kulturelle dannelseskanon, enda relativt få har lest det, paradoksalt nok. De færreste vil derfor nikke gjenkjennende til navnet Verdurin.

Når det gjelder det å lese Proust, så kan menneskeheten antagelig deles inn i tre grupper. Den første gruppen består av de få som faktisk har lest hele verket. Den andre gruppen er noe større - det er de som har kommet seg gjennom den første boken, Veien til Swann, og deretter gitt opp. De har til gjengjeld fått med seg en av de mest berømte scenene i verdenslitteraturen, nemlig der hvor hovedpersonen - jeg-personen i verket - dypper en madeleinekake i teen og dermed utløser en strøm av minner.

Og så har vi den tredje og suverent største gruppen: Det er de som gjerne skulle ha lest Proust, men som ennå ikke har gjort det, og som innerst inne antagelig også vet at de aldri kommer til å gjøre det, enda så fristende det kunne være å ha noe proustsk å flotte seg med i det intellektuelle selskapsliv.

En av grunnene til at så mange ikke har gitt seg i kast med På sporet av den tapte tid, kan være det enorme omfanget: Den innbundne norske utgaven er på 12 bind med til sammen 3500 sider. En annen grunn kan være ryktene om det omstendelige og komplekse språket, med setninger så lange at man har glemt begynnelsen når man kommer til slutten, slik at man må lese setningen om igjen for i det hele tatt å ha en idé om hva man egentlig har lest. Men det er bryet verd, det kan jeg forsikre - den som våger seg på Proust, får tifold igjen.

Jeg må bekjenne at i motsetning til Mette, som er filolog med fransk i fagkretsen, så har ikke jeg lest Proust på fransk. Jeg begynte riktignok på franskkurs nå i høst, men jeg ber om forståelse for at jeg etter ca. seks leksjoner med fransk på absolutt nybegynnernivå ennå ikke har sett meg i stand til å lese På sporet av den tapte tid på originalspråket.

Hva handler så På sporet av den tapte tid egentlig om? Veldig kort fortalt handler det om en ung manns forsøk på å komme seg frem i verden både sosialt og som forfatter. På en måte kan man si at På sporet av den tapte tid er et verk som handler om sin egen tilblivelse. Men gjennom det som er lett å oppfatte som en fiksjonalisert selvbiografi, skaper Proust et slags totalverk som viser oss fundamentale og allmenngyldige trekk ved den menneskelige eksistens. Proust er ikke bare romanforfatter, han er også biograf, filosof, estetiker, poet, sosiolog, essayist, retoriker, satiriker og polemiker, for å nevne noe. Men det er ikke feil å si at estetikk og kunst er to svært sentrale temaer.

I et verk som dette er det selvsagt et enormt persongalleri, og to av gjennomgangsfigurene er ekteparet Verdurin. Tidsmessig befinner vi oss på begynnelsen av 1900-tallet, det vil si i en brytningstid hvor aristokratiet, med sine aner tilbake til korstogene, og med en velstand basert på jordbesittelse, får sin makt og betydning utfordret av det fremvoksende storborgerskapet og industrialismens nye økonomisk virkelighet. Ekteparet Verdurin er representanter for den nye tid. De er styrtrike, men siden det er en nyervervet rikdom basert på handel og industri, blir de ikke godtatt i de såkalte «bedre kretser». Det tar ikke Verdurins så tungt; de skaper sin egen krets kalt «klanen», og betegner aristokratiet som «de kjedelige».

For å bli innlemmet i Verdurins klan må man fullstendig underordne seg Verdurins bedømmelse av så vel mennesker som kunst, og alle som ikke er overbevist om at man kjeder seg til døde hos alle andre enn Verdurins, blir øyeblikkelig ekskludert. Det hele overvåkes med haukeblikk av Madame Verdurin - Monsieur Verdurin spiller en fullstendig underordnet rolle. Hans oppgave er å snakke sin kone etter munnen, sørge for baksnakkelse og intriger slik at klanens medlemmer holder seg i skinnet, og ikke minst dø på et passende tidspunkt, slik at hans kone kan fullføre sin klassereise ved å gifte seg inn i aristokratiet to ganger, den siste gangen høyadelig som prinsesse av Guermantes, den endelige og totale sosiale triumf.

Rundt et verk som På sporet av den tapte tid finnes det selvsagt en enorm sekundærlitteratur, og oppfatning av Verdurins er gjennomgående negativ. Det er kanskje ikke så rart, slik Proust harselerer med dem. Skildringen av ekteparet Verdurin og deres klan er blant de humoristiske høydepunktene hos Proust, Proust er nemlig også en stor humorist. Alt ved madame Verdurin er overdrevet - når noe er morsomt, kan hun le så hun får kjeven ut av ledd, et vakkert bilde kan gi henne migrene og nevralgi, og musikk kan virke så sterkt på henne at hun bryter sammen i krampegråt eller rett og slett blir sengeliggende. Under huskonsertene sitter hun ofte hun med ansiktet skjult i hendene som for å beskytte seg mot sterke inntrykk, skjønt det er dem som mistenker henne for å benytte anledningen til å ta seg en liten høneblund i stedet.

Men Proust opererer ikke med klisjeer, hans personer er ikke pappfigurer, men hele mennesker, med både positive og negative sider. Professor Karin Gundersen, som er i ferd med å revidere Anne-Lisa Amadous solide, men kanskje litt alderstegne norske Proust-oversettelse, viser et ganske nyansert syn på Madame Verdurin i sin essaysamling Kunsten eller livet, med den velvalgte undertittelen Hva Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er. Madame Verdurin er tross alt ikke noen karikatur, sier Gundersen, -- som tvert imot mener at det er mye godt å si om henne slik hun fremstår i all sin virkelighetstro individualitet, både som eksponent for det pengesterke borgerskapet og for fremtidens gode smak slik den formes av omveltningene innenfor kunstens områder.

Dermed kan jeg vel kanskje våge meg på litt gjetning om valget av dette forlagsnavnet. Jeg vet ikke om Merete har lest sin Proust, men jeg vet jo at Mette har det, så jeg går ut fra at navneforslaget kommer fra henne. Det er da ikke et tilfeldig forslag, ikke noe som er grepet ut av løse luften, men et utslag av to karakteristiske trekk ved Mette som vi alle kjenner, nemlig den utpregede humoristiske sansen og kjærligheten til litteraturen.

Hva kjærligheten til litteraturen angår, hva kan da være mer passende ved en anledning som denne enn å avslutte med en innsikt som hovedpersonen hos Proust oppnår i den viktige sluttscenen i verket:

«Det sanne liv, det endelig erkjente og opplyste liv, det eneste liv vi virkelig har levet, det er litteraturen. Den åpenbarer hvor kvalitativt forskjellig verden fortoner seg for hver og en av oss, en forskjell som, hvis det ikke hadde vært for kunsten, ville ha forblitt den enkeltes hemmelighet for bestandig.»

Bak ethvert litterært verk ligger ikke bare kjærligheten til og troen på litteraturen, men også ønsket om å dele en menneskelig erfaring med andre. Og i kveld er det Mette, med god hjelp av Merete, og Ranveig, som vil dele noe med oss. I Prousts ånd - på Verdurins forlag.