Metode

Jeg leser fortsatt Middlemarch, og det er fortsatt dørgende kjedelig. Straks halvveis i bok 2 begynner jeg å skimte enden. Jeg har utviklet en metode for å lese kjedelige bøker, nemlig å intensivere lesingen for å bli ferdig. Forutsetningen for å bruke denne metoden, er selvsagt at man har bestemt seg for å lese verket. Og jeg har bestemt meg for å lese Middlemarch, eller rettere sagt: for å ha lest Middlemarch.
Selv om jeg fortsatt oppfatter Middlemarch som en litt avansert "dameroman", er det ikke bare elendighet. Eliot har en rekke skarpe psykologiske portretter, hun er da også først og fremst kjent for sin realisme og sin psykologiske innsikt. Hun er en god skildrer av mennesker og miljøer. Sånn sett bærer verket sin undertittel med rette: Bilder av livet i provinsen. Det er som å se en rekke svart-hvitt-bilder fra viktoriatiden.
Men samtidig opplever jeg at dette ikke er noe mer enn skildringer. Her er ingenting av Dickens' språklige artisteri og overskudd, og jeg tror heller ikke hun kan måle seg med Jane Austen, selv om det er lenge siden jeg har lest henne. Det står lite eller ingenting mellom linjene hos Eliot, alt blir forklart i minste detalj. Ren skildring hele veien, ingen litterære subtiliteter.
Jeg stiller meg fortsatt undrende til karakteristikken av Middlemarch som den beste roman på det engelske språk, og like undrende stiller jeg meg til andre norske bokbloggeres overstrømmende begeistring for denne boken. Men smak og behag, som det heter.