Leserapport

Rune Christiansen var, inntil nylig, en forfatter jeg aldri hadde lest noe av, til tross for at han vel må sies å være en av Norges mest kjente forfattere (jeg sikter da til den seriøse del av litteraturen, ikke krim og annet tullball). Jeg har selvsagt merket meg navnet, og også bladd litt i noen bøker av ham på biblioteket, uten at det fenget. Men så er det dette mystiske fenomenet at bøker kommer til meg, som jeg har omtalt mange ganger her på bloggen. Antagelig er det underbevisstheten som arbeider. Men det er ganske fascinerende; jeg trenger egentlig ikke lure på hva jeg skal lese. Nå er det riktig nok et mål for meg å lese den såkalte verdenslitteraturen, det jeg kaller kanonisk lesning. Men selv innenfor denne bevisste planen kommer bøkene til meg. På biblioteket for et par uker siden hadde jeg bestemt meg for å lese Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemans liv, som han fikk Brageprisen for i fjor, for å finne ut hva det er med Rune Christiansen. Den boka var ikke inne, så jeg tok Krysantemum ut av hylla i stedet. Bladde litt i den, fortsatt uten at noe fenget. Likevel lånte jeg den og bestemte meg for å gi den en sjanse. I begynnelsen var jeg flere ganger fristet til å gi den opp, men fortsatte, og plutselig var jeg hekta. Han skriver jo helt fantastisk. I Halfdans Bokhus i Drangedal var jeg så heldig å finne to andre bøker av Christiansen, den ene leser jeg nå; Fraværet av musikk. Nå kan jeg rett og slett ikke få nok av Rune Christiansen.
Det er så fantastisk å gjøre sånne opplevelser, å finne en helt ny forfatter som virkelig får betydning for en.
For en liten smakebit, se sitatet til venstre.

HER er SNLs artikkel om Rune Christiansen.