3. desember 2015

Leserapport

Det kan ha vært en tilfeldighet, men da lesegleden forsvant på forsommeren, var det mens jeg leste Nattens ømhet av F. Scott Fitzgerald. Det er noe av det kjedeligste og mest intetsigende jeg har lest. En slags blek pastisj av viktoriatidens store klassikere. Ingen språklig finesse, ingen sofistikasjon. I 1920-årene hadde litteraturen kommer lenger enn dette. Jeg ville heller lese Ulysses to ganger i strekk enn noe av Fitzgerald. Nattens ømhet måtte jeg rett og slett bare gi opp underveis.

Lesegleden vendte tilbake med én norsk og to franske forfattere, alle nålevende og aktive. Rune Christiansen, Patrick Modiano og Jean Echenoz. Jeg tror jeg har og har lest alle romanene til Christiansen nå. Nylig leste jeg ferdig Modianos siste på norsk, Så du ikke går deg bort, og leser nå Jeg stikker av Echenoz.
Samtidig leser jeg Olav Duuns Juvikfolke. Duun har for meg bare vært et tørt og ukjent navn i litteraturhistorien, men en positiv og interessant artikkel om ham i Klassekampen, samt debatten like etterpå i forbindelse med at Dag Solstad hadde uttalt seg negativt om Duun, gjorde at han festet seg i oppmerksomheten. Så tok jeg ned Juvikfolke, som jeg har hatt stående ulest i hylla i årevis, og nå er jeg bare helt hekta, selv om jeg ikke forstår alle ordene i Duuns trønderdialekt. Men Duuns språk og fortellerteknikk er helt fantastisk.
Olav Duun er et utslag av min relativt planmessige lesing av klassikere. Det er en del av allmenndannelsen, mener jeg, å kjenne klassikerne.

Christiansen, Modiano og Echenoz er vel eksempler på det jeg kaller min sære og utrendy litterære smak. Ingen av disse vil figurere på noen bestselgerlister, noe som i mine øyne er et kvalitetstegn. Jeg finner språklige fellestrekk hos disse tre. Det er ikke handlingen, men språket som er det viktige hos dem. Jeg orker ikke bøker som "handler om noe", pleier jeg å si. Det er kanskje en spissformulering, men jeg er altså ikke interessert i bøker som har et bestemt budskap. Jeg vil berøres av språket. Så kan boka handle om hva den vil.

PS Angående Nattens ømhet: Hvordan oppleves det å rakke ned på en bok som "alle" holder for å være en stor leseopplevelse? Jfr. utdraget fra Pushwagners forord, i bloggmargen til venstre. Nå har han riktig nok sikkert fått fet betaling for å uttale seg positivt, men det kan jo også hende at han virkelig mener det han sier. Han er uansett ikke alene om å bruke store, rosende ord om Nattens ømhet. Men det er vel kanskje ikke rarere enn at vi mennesker er forskjellige, også som lesere?


3 kommentarer:

Heidi sa...

Jeg har et ambivalent forhold til Christiansen, for språket er så godt, men historiene byr meg imot; jeg vil ikke tilbringe tid med disse menneskene. Godt språk kan redde en kjedelig historie, og noen ganger kan en kjedelig historie være av det gode, fordi jeg da uforstyrret kan glede meg over ordene, men når jeg leser ham, veksler jeg stadig mellom entusiasme og irritasjon.

gamle ugle sa...

Så fint at du er tilbake på bloggen.
Når det gjelder Duun deler jeg din begeistring. Bøkene om Juvikfolket har jeg lest flere ganger, og kan godt tenke med ytterligere gjenlesninger.
De andre tre forfatterne du nevner har jeg også lest noe av. Spesielt Modiano husker jeg med glede, leste flere romaner av han på 80 og 90-tallet.
"Nattens ømhet" er ukjent for meg.

Jørn Roeim sa...

Heidi: Jeg skjønner hva du mener når det gjelder Christiansens persontegninger. Jeg opplever det som om han bedriver en slags litterær "verfremdung". Men jeg liker det. Det er så mye usagt som dirrer i tekstene hans, slik jeg opplever det.

gamle ugle: Takk for hyggelig kommentar. Det er noe av det fine med litteraturen, at man stadig kan komme over uoppdagede skatter, som nå Duun for mitt vedkommende.
"Nattens ømhet" (Tender is the Night) regnes visstnok av mange som Fitzgeralds beste, men altså ikke noe for meg. Jeg må visst i det hele tatt bare resignere når det gjelder denne forfatteren, har prøvd meg på Gatsby også, men Fitzgerald gir meg ingenting.