Ingunn Økland i Aftenposten hadde i går en artikkel
om «den store, norske romanen». Artikkelen finner du HER. Hun tar utgangspunkt i fire mursteiner blant høstens norske bøker, Edvard Hoems Bror
din på prærien, Lars Saabye Christensens Magnet, Johan Harstads Max, Mischa og
Tetoffensiven og Jon Michelets En sjøens helt.
Hovedpoenget i artikkelen er at disse romanene på
ulik vis delvis foregår i eller relaterer seg til USA. «Det kan altså virke som
om Norge fremdeles er for lite til å skulle fylle det store, episke formatet»,
skriver Økland. «Vi er kanskje ikke vant til å oppfatte dette landet som
interessant nok for en fortløpende litterær fortolkning. Eller vi ender opp med
andre verdenskrig når vi skal gjøre en slik fortolkning. Det er der vi finner
dramatikk, store følelser og et verdig nasjonsbyggerprosjekt.»
Interessant, i og for seg, men det berører ikke min lesing. Jeg
kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kommer til å lese noen av disse
bøkene.
Det som interesserer meg mer, er forholdet mellom
mursteinsromaner og mindre bøker, dvs såkalte smale bøker, både i konkret og
overført betydning. De fire nevnte norske mursteinsromanene er voldsomt fremme
i mediene og figurer sikkert også på bestselgerlistene. De bøkene jeg leser,
gjør ikke det. Som for eksempel den jeg leser nå: Jeg stikker, av den franske
forfatteren Jean Echenoz. Noen av bloggleserne har antagelig ikke hørt om ham
engang.
«Det er opplagt seksbindsverket Min kamp som har åpnet
for mursteinsromanen i Norge. Hvis idealet for norsk litteratur tidligere var
Kjell Askildsen, er det nå Karl Ove Knausgård.
Grovt sagt vil man innenfor Askildsen-tradisjonen
lese hvert avsnitt med tanke på kvaliteten. Det usagte er det viktigste, og det
tar aldri stor plass. Askildsens ferske novellesamling er en liten flis av en
bok. Knausgård er blitt innbegrepet for en ekspansiv stil full av assosiasjoner.
Samtidig ser den norske bokbransjen mot USA. Der er
det nettopp de store, tykke bøkene som ofte blir allemannseie. The Great American
Novel er en egen tilstand, et litterært ideal og et anerkjent
identitetsprosjekt.»
The Great American Novel har aldri grepet meg. For
eksempel var det en av dem, Scotts Fitzgeralds Nattens ømhet, som tok fra meg
lesegleden tidligere i år.
Takke meg til sære, minimalistiske franskmenn. Takke
meg til bøker hvor språket er kunst, hvor det usagte dirrer mellom linjene og hvor jeg skaper assosiasjonene, hvor teksten skaper assosiasjoner i meg, i stedet for at jeg skal lese om forfatterens. (Jeg har ikke lest Min kamp, og kommer neppe heller til å gjøre det.)
Dessuten: Disse mannlige forfatterne med de enorme prosjektene – blir de aldri voksne? De er som småunger i mine øyne – se hvor tøff jeg
er, se hva jeg kan prestere!
Men så blir det jo penger av det, selvsagt. Jo mer
tekst, jo mer penger. Hvorfor sier ikke Økland noe om det? At det å skrive rett
og slett er en jobb?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar