Stort og smått

Ingunn Økland i Aftenposten hadde i går en artikkel om «den store, norske romanen». Artikkelen finner du HER. Hun tar utgangspunkt i fire mursteiner blant høstens norske bøker, Edvard Hoems Bror din på prærien, Lars Saabye Christensens Magnet, Johan Harstads Max, Mischa og Tetoffensiven og Jon Michelets En sjøens helt.

Hovedpoenget i artikkelen er at disse romanene på ulik vis delvis foregår i eller relaterer seg til USA. «Det kan altså virke som om Norge fremdeles er for lite til å skulle fylle det store, episke formatet», skriver Økland. «Vi er kanskje ikke vant til å oppfatte dette landet som interessant nok for en fortløpende litterær fortolkning. Eller vi ender opp med andre verdenskrig når vi skal gjøre en slik fortolkning. Det er der vi finner dramatikk, store følelser og et verdig nasjonsbyggerprosjekt.»

  

Interessant, i og for seg, men det berører ikke min lesing. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kommer til å lese noen av disse bøkene.

Det som interesserer meg mer, er forholdet mellom mursteinsromaner og mindre bøker, dvs såkalte smale bøker, både i konkret og overført betydning. De fire nevnte norske mursteinsromanene er voldsomt fremme i mediene og figurer sikkert også på bestselgerlistene. De bøkene jeg leser, gjør ikke det. Som for eksempel den jeg leser nå: Jeg stikker, av den franske forfatteren Jean Echenoz. Noen av bloggleserne har antagelig ikke hørt om ham engang.

«Det er opplagt seksbindsverket Min kamp som har åpnet for mursteinsromanen i Norge. Hvis idealet for norsk litteratur tidligere var Kjell Askildsen, er det nå Karl Ove Knausgård.

Grovt sagt vil man innenfor Askildsen-tradisjonen lese hvert avsnitt med tanke på kvaliteten. Det usagte er det viktigste, og det tar aldri stor plass. Askildsens ferske novellesamling er en liten flis av en bok. Knausgård er blitt innbegrepet for en ekspansiv stil full av assosiasjoner.

Samtidig ser den norske bokbransjen mot USA. Der er det nettopp de store, tykke bøkene som ofte blir allemannseie. The Great American Novel er en egen tilstand, et litterært ideal og et anerkjent identitetsprosjekt.»

The Great American Novel har aldri grepet meg. For eksempel var det en av dem, Scotts Fitzgeralds Nattens ømhet, som tok fra meg lesegleden tidligere i år.

Takke meg til sære, minimalistiske franskmenn. Takke meg til bøker hvor språket er kunst, hvor det usagte dirrer mellom linjene og hvor jeg skaper assosiasjonene, hvor teksten skaper assosiasjoner i meg,  i stedet for at jeg skal lese om forfatterens. (Jeg har ikke lest Min kamp, og kommer neppe heller til å gjøre det.)

Dessuten: Disse mannlige forfatterne med de enorme prosjektene – blir de aldri voksne? De er som småunger i mine øyne – se hvor tøff jeg er, se hva jeg kan prestere! 

Men så blir det jo penger av det, selvsagt. Jo mer tekst, jo mer penger. Hvorfor sier ikke Økland noe om det? At det å skrive rett og slett er en jobb?