Det nyttar ikkje å lyga. Det er ikkje hjelp i å dikta. For å vera til nytte må fortellinga væra sann. Kvart ord må ha vekt, må ha steins tyngd. Berre steins tyngd kan ligga stille i elva eit bel. Til den òg løyser seg opp, blir slipt ned av tidas elv, blir dratt med mot havet. Blir lagt ut som slam, som begynnande deltaformasjon. Blir til noe anna. Ikkje eingong steinen står imot tida og vatnet. Alt blir til sist borte. Alt blir til sist til noe anna.
Fra Lars Ove Seljestad: Fjorden (2011)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar